Med pekefinger

For Henrik Syse (32) er redaktørjobben i Tidens Tegn en overskuddsjobb. Seks dager i uka arbeider han som forsker, filosof, foreleser, lærebokforfatter og sekretær for Verdikommisjonen. Den sjuende er han søndagsskolelærer.

Tidens Tegn utkommer åtte ganger i året med et opplag på rundt 4 000. Temaene denne våren har spent fra Clinton og hans kvinner, via britisk teater, Indonesias krise og Kinas dissidenter til norsk asylpolitikk.

Henrik Syse - sønn av tidligere statsminister Jan P. Syse og nylig belønnet med C.J. Hambros pris for «fremragende skribentvirksomhet i konservativ ånd» - har brakt filosofien inn i tidsskriftet. Syse har tatt doktorgrad i politisk filosofi, og arbeider som fredsforsker på PRIO. Der søker han seg tilbake til de gamle filosofer for å hente «et vokabular til bruk når vi skal diskutere fredelige løsninger på voldelige konflikter». Ikke rart at Tidens Tegn-spalten «Lest siden sist» krydres av fyndord fra Cicero og Rousseau, snarere enn fra Jagland og Petersen.

- Den spalten preges kanskje vel mye av min egen lesning, ja. Men jeg vet fra tiden før jeg ble redaktør at slike sitater er gode å ha når du skal holde taler.

Og det skal nok Tidens Tegn-lesere oftere enn andre. Mange tilhører konservative politiske miljøer, mens andre er mer generelt samfunnsinteresserte og en del er studenter, sannsynligvis med en opphoping omkring humaniora og samfunnsvitenskap på Blindern. Der møter man nemlig Henrik Syse allerede som lærebokforfatter til examen philosophicum, og som foreleser over tema av typen «Aristoteles og lykken».

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er Aristoteles et egnet utgangspunkt for norsk verdidebatt?

- Absolutt. Selv om han levde i en tid som var veldig annerledes enn vår, har han tenkt over de grunnleggende spørsmålene om menneskelivets mening. Populærvitenskapelig formidling er veldig morsom, og jeg merker en hunger etter å forstå sammenhenger i en tid der ting går veldig fort. Det er «Sofies verden»-syndromet, folk vil gjerne lære.

I Tidens tegn er det viktig at det filosofiske stoffet ikke blir for tungt. Leserne er stort sett generelt politisk interessert, og vil nok gjerne ha et intervju med Jan Petersen fra tid til annen. Jeg prøver iherdig å unngå fotnoter. I New Yorker- og Farmand-tradisjon har jeg lagt inn tegneserier og små pustehull. En må gi folk mulighet til å komme gjennom bladet.

Folk har så mye å lese. De få som sier opp abonnementet oppgir manglende tid og påfølgende dårlig samvittighet som årsak.

- Vagant skriver om bekjennelse, Vinduet om familien. Siste Tidens Tegn omhandler innvandring og menneskerettigheter - men leserne får også vite litt om kona di, barna dine og hva man driver med i familien Syse. Det akademiske og det private - er det et nytt krysningspunkt?

- Jeg har inntrykk av at det er en form som er spennende og litt ny. At man kan tørre å være litt uformell og uventet. Vi som lager tidsskrifter i dag, søker en original stemme. Det er et brudd med idealet for samfunnskritikk etter 1968. Da var det uviktig hvem som skrev. Nå farges stoffet mer av skribentene. Da jeg innførte gjettekonkurranse i Tidens Tegn, var det naturlig for meg å referere til far. Jeg vet han ville vært stolt av mitt arbeid med dette tidsskriftet. Det er ikke nødvendigvis så interessant for andre, men viktig for meg.

- Hvor avhengig er dere av Høyre?

- Redaksjonelt sett er vi helt uavhengige, men vi eies av Høyre. Partiet gir ingen føringer. Men jeg mener tidsskriftet skal kunne virke konstruktivt i partiet.

- Er det derfor du skriver at «om man har tid til å ta øynene bort fra fotballen et øyeblikk, kan det være verdt å kaste et blikk på Unge Høyres landsmøte»?

- Jeg ble ganske imponert over Unge Høyres ideologiprogram, derfor fikk jeg lyst til å skrive om dem. I den grad jeg har deltatt i partiet de siste årene, har jeg stått for en kritisk linje. Jeg mener den frihetsdebatten som har vært ført fra 80-tallet, ikke treffer helt i dag. Jeg tror ikke ungdommens største utfordring nå er hvorvidt de får drikke øl etter klokka tre om natta.

- Hvilke spørsmål er de viktigste?

- Verdispørsmålene, uten tvil, for de omfatter alt.

- Du er 32 år, den forrige redaktøren Kristin Clemet er 40. Er det en slags generasjonsforskjell mellom dere?

- Det går nok mer på bakgrunn. Hun kom fra Handelshøyskolen og har i tillegg et sterkt politisk engasjement. Med valget av meg ville man vel prøve noen med mer humanistisk bakgrunn. Hun har sittet i regjering og har en nærhet til det politiske liv, som jeg mangler. Det kan være både en fordel og en ulempe. Men jeg har lite behov for å gjøre opprør mot det Kristin sto for. Hun gjorde det meste riktig.

- Du sitter i Verdikommisjonen, som sekretær for administrasjonen. Likevel skriver du om kommisjonen i siste nummer. Er det presse-etisk forsvarlig?

- Det er et dilemma. Jeg deltar i sekretariatet på deltid og er samtidig redaktør av et tidsskrift som er pukka nødt til å diskutere Verdikommisjonen i årene framover. Jeg har bevisst ikke kommentert kommisjonens arbeid, men debatten omkring den. Som medlem av sekretariatet er jeg mer av en grå byråkrat. Framover vil jeg nok overlate kommentarene til andre skribenter, og en kritisk vinkel er nødvendig.

Jeg mener latterliggjøringen av Verdikommisjonen er et oslofenomen, som bygger på en naturlig, intellektuell skepsis. Ellers i landet deltar den i debatter og møter forståelse for at den trenger tid. Men jeg skjønner jo at Verdikommisjonen ikke kan leve på at den gjør det bra på Rena.

- Diskuterer dere fremdeles tyggegummi under stolsetene på kino?

- Nei. Jeg synes debatten begynner å bli oppløftende. Jeg er ganske imponert over mange i kommisjonen.

- Er verdidebatten i ferd med å gå over i moralisme?

- Det ser vi nok først om ti år, når vi får perspektiv og ser resultater. Men jeg er ikke så redd for moralismen, mangel på diskusjon om moral er mye verre. En hevet pekefinger kan skape god debatt. Det er en måte å få mennesker til å tenke på. Der er Sokrates mitt ideal: Være kleggen som vekker folket.