KUN LIVEMUSIKK: Roar Moen er redd for at kirken tilpasser seg i frykt for å støte noen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
KUN LIVEMUSIKK: Roar Moen er redd for at kirken tilpasser seg i frykt for å støte noen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Kirka:

Med playback til velsignelse

Jeg kunne ikke tenke meg playback til velsignelse, eller en kantor som leverer middels kvalitet i gravferdsseremonien. Kirken og dens ansatte må tørre å si «nei» til pårørende.

Meninger

Hvilke retningslinjer Gyrid Gunnes sikter til i sitt innlegg i Dagbladet 3. juli er jeg ikke helt sikker på ettersom dette ikke blir utdypet. Det jeg derimot er helt sikker på er at den liberaliseringen hun etterlyser må stanses.

Alminnelige bestemmelser om gravferd fastsatt av Kirkemøtet sier at «Gravferd etter kirkens ordning er en kirkelig handling av gudstjenestlig karakter. I den liturgiske utforming av handlingen uttrykker kirken det grunnleggende i den kristne tro: at mennesket er Guds skapning, at Gud gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse og troen på ham har lagt grunnlaget for menneskets frelse, at det på dommens dag skal stå til ansvar for sitt liv, og at det skal gjenreises i legemets oppstandelse». En kirkelig handling av gudstjenestlig karakter. Det lar meg stille følgende kontrollspørsmål: Ville Gunnes latt menigheten holde gudstjenesten som en ønskekonsert basert på opptaksmusikk - et sted hvor medlemmene selv kom med de sanger de synes rituelt tolker deres liv best i lys av det kristne evangeliets fortelling om oppstandelsen for slik å skape trøst, håp og mening?

De senere årene har tilbudet til pårørende blitt atskillig bredere, og pårørende står fritt til å velge mellom religiøse seremonier, humanistiske seremonier, livssynsåpne seremonier eller ingen seremoni i det hele tatt. I en livssynsåpen seremoni står de fritt i å velge innhold og fokus og hvem som skal lede seremonien. Pårørende står også helt fritt til å sette personlig preg på seremonien gjennom sitt valg av tekster, musikk, sang og andre uttrykk. Det bør gjøre det enklere for de pårørende å finne en seremoni som best passer til det uttrykket de måtte ønske. Her vil begravelsesbyråene få en sentral rolle gjennom å veilede og opplyse pårørende om mulighetene som mange ikke kjenner til. Et overveldende flertall av befolkningen søker Den norske kirke for gjennomføring av gravferdsseremoni, og det er neppe uten grunn: Seremonien står seg godt slik den i dag er utformet, og gir den nødvendige trøst og håp gjennom den bibelske formidlingen av Jesu oppstandelse, nåde og barmhjertighet. I tillegg leverer involverte parter kvalitet i det arbeidet som utføres.

Med så mange ulike muligheter for gravferdsseremoni som det er i dag ser jeg ikke grunn til at kirken skal tilpasse seg ønsker ukritisk. Mangeårig kantor Olav Rune Ekeland Bastrup har observert utviklingen på nært hold og skriver på verdidbatt.no at «Problemet må ses i en større kulturell sammenheng - nemlig at begravelsesinstitusjonen de siste par tiår har gjennomgått en utvikling i retning av mer og mer privatisering, intimisering og med fokus på den avdøde på bekostning av begravelsens egentlige innhold som en transitio - en overgivelse av den døde i Guds hender».

Jeg er i likhet med Bastrup redd for at kirken tilpasser seg i frykt for å støte noen. Kirken og dens ansatte må tørre å si «nei» til pårørende. Det kan gjelde opptaksmusikk, men det kan også gjelde flere ting, eksempelvis hvis seremonien blir for mye show-preget eller dersom flere som vil holde minneord har ulike oppfatninger om avdøde. Jeg forstår at dette i høy grad handler om de pårørende, og at hensynet til de pårørende også er Gunnes sitt velmenende forslag til liberalisering. Klokelig uttalte biskop Kvarme til Dagbladet i 2009 at «spørsmål knyttet til begravelse er veldig følsomme for de pårørende — og veldig viktige for kirka». Det er med andre ord flere hensyn som må balanseres. Prester er den av kirkens yrkesgrupper som først kommer i kontakt med pårørende, og som sammen med gravferdsbyråene i størst utstrekning har mest kontakt med dem.

Prester og gravferdskonsulenter kan være gode rådgivere for pårørende, og bør kunne foreslå at musikkavspilling best finner sted i etterfølgende minnesamvær eller begrenses til seremoniens minneord. I Bergen er det årlige samarbeidsmøter mellom kirken og gravferdsnæringen. Gjennom dette samarbeidsforumet har man kommet til å kunne tillate musikkavspilling ved seremoniens minneord, men ikke under seremonien for øvrig. Denne enigheten balanserer gravferdens gudstjenestlige karakter, profesjonens interesser og de pårørendes ønsker. Gunnes viser til organist Jan Erik Stensrud og spør: «hvilken rett har kirkelig ansatte til å bestemme hva som gir et «løft» i begravelsen for ens nærmeste?». Ingen. Men, den som er kirkemusiker er gitt rett til å godkjenne hvilket musikkstoff som skal brukes i seremonien. I de alminnelige bestemmelsene fremgår det at alle som medvirker skal «bidra til at det bibelske budskap kommer til uttrykk i sin fylde».

Dette løftet Stensrud omtaler kan være en forståelse av at budskapet ikke kommer til uttrykk i sin fylde gjennom opptaksmusikk. Jeg tror at de fleste kirkemusikere forstår at befolkningens tilgang til, erfaringer med og preferanser til musikk har endret seg over tid, og følgelig at kirkemusikk ikke er en sjanger. I motsetning til Gunnes ser jeg det ikke som et paradoks at det er kirkemusikerne som fronter en restriktiv linje. Det handler om yrkesstolthet og det handler om profesjon - begge deler et gode for kirken. Yrkesstolthet gjør at det musikalske arbeidet leveres med stor kvalitet og presisjon til beste for de som deltar i kirkens seremonier og gudstjenester. Kirkerommet er kanskje Norges største kulturarena, og gjennom korarbeid en stor rekrutteringsarena for barn og unge til å drive kulturarbeid. Mer opptaksmusikk vil føre til at det er mindre behov for organisten under seremonien, mindre behov for å øve og forberede seg, osv. Selv om det skulle være noen år frem i tid; hva vil skje med menighetens kantor, organist, musiker og kulturarbeider dersom behovet for denne profesjonen blir mindre gjennom musikkavspilling?

En av kultur-Norges få faste stillinger blir redusert i omfang og antall. I kombinasjon med eventuelt fremtidig lavere rammeoverføringstilskudd vil dette kunne bli katastofalt for profesjonen, og kanskje man da må se på det som et gode å få en dyktig kantor til å spille i en gravferdsseremoni. Jeg kunne ikke tenke meg playback til velsignelse, eller en kantor som leverer middels kvalitet i gravferdsseremonien. Lurer du fremdeles på hvorfor organistene står fremst i kirkens hylekor? Det gjør ikke jeg. Gjennom sin utøvende profesjon forsvarer de den kulturåpne folkekirken Gunnes etterlyser.