Med rett til å drepe - men bare 82

For «gutta på skauen» er Arnfinn Molands siste bok selve julegaven. Og det kan de takke Egil Ulateig for, skriver Mentz Tor Amunsen.

«Ordet ælsquoåhjemmefront' er et av de mest positivt ladede begrep i det norske språk. For krigsgenerasjonen og dens barn vil ordet være synonymt med den kamp det norske folk førte mot okkupasjonsmakten, en kamp det vant.»

Slik åpner sjette bind av «Norge i krig», skrevet av Arnfinn Moland og Ivar Kragelund (Aschehoug 1987).

ARNFINN MOLAND ER førsteamanuensis ved Norsk Hjemmefrontmuseum, og i går presenterte han sin siste bok «Over grensen?», om Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940- 1945.

Allerede før boka ble lagt ut i bokhandelen er den i flere aviser blitt karakterisert som boka som kommer til å bli stående som standardverket om hjemmefrontens omstridte, og delvis mørklagte historie om likvidasjoner under krigen.

For hjemmefrontens veteraner vil denne boka være den autoriserte, sannferdige, historisk korrekte framstilling, og det udiskutable kildeskrift om denne virksomheten. Flere av dem var også møtt fram på pressekonferansen. For «gutta på skauen» er boka selve julegaven.

Og det kan de takke Egil Ulateig for. For uten den storm Ulateigs bok «Med rett til å drepe» vakte, og krigsveteranenes krav om en motbok, ville trolig veteranenes eget hemmelighold og de lukkede arkiver neppe ha åpnet seg på samme måte som de nå har gjort for Moland.

Moland siterer også krigsveteranen Erik Ræstads krav om en motbok som ble tatt inn på kronikkplass i Aftenposten 22.6.1997.

Under tittelen «Angiverne og deres ofre - en motbok bør komme», skriver Ræstad om Ulateig: «Hans samling er full av uriktige påstander, grovt fortegnede beretninger, og mangler edruelig etikk. Blir hans bok kjent akseptabel, så må boken om angiverne komme. Vi gamle veteraner fra den andre verdenskrig kan neppe klare å skrive boken, men en yngre historieforsker med positiv vilje til å bringe noenlunde balanse i bildet av forholdene under okkupasjonen, vil her stå foran en viktig oppgave.»

DET ER DENNE oppgaven Moland nå er ferdig med. Med hjelp fra krigsveteraner, arkivene ved Rettsmedisinsk insititutt, Den Rettsmedisinske Kommisjon, Statistisk sentralbyrå, Riks-Kriminal-Laboratoriet, og sensitive arkivdeler om temaet i Riksarkivet har han fått tilgang til et materiale som aldri tidligere er blitt gjort tilgjengelig for en historiker.

Men sjefen selv, Jens Chr. Hauge, har forholdt seg taus.

- Jeg har snakket med Jens Chr. Hauge, og han mener at jeg gjør en feil når jeg utgir denne boka. Det er vi enige om å være uenige om, sa Arnfinn Moland på pressekonferansen i går.

Kanskje må Egil Ulateig også dele noe av æren med Jens Chr. Hauge for at Molands bok blir utgitt. For Hauges taushet gjennom mer enn femti år har i hele perioden vært retningsgivende for krigsveteranenes holdning, og den mangel på åpenhet som har preget dette tema i hele etterkrigstida. Samtidig har dette hemmelighold åpenbart vært selve utløsermekanismen for Egil Ulateig og andre forfattere som har beskjeftiget seg med tabubelagte og problematiske hendelser under okkupasjonen. For når noe holdes hemmelig i mer en femti år, må det jo være noe galt et sted, noe som gjør at hemmelighetene ikke tåler dagens lys?

«Hovedgrunnen til at det ikke har vært mulig - eller kanskje ønskelig - å skrive en slik bok før, har vært en mer eller mindre uttalt holdning fra krigsdeltagernes side, og begrunnelsen har vært hensynet til dem som måtte utføre disse aksjonene,» heter det i pressemeldingen fra forlaget.

Og Norge har åpenbart ikke ønsket særlig sterkt at krigsveteranene skulle bryte tausheten om det tabubelagte og problematiske. Den nasjonale enighet om erfaringene fra okkupasjonstida knytter seg i hovedsak til det som oppfattes som positivt ved motstandskampen. Etterkrigstida har identifisert krigen gjennom helter som Jan Baalsrud, gutta på skauen, englandsfarerne, kompani Linge, Milorg, tungtvannsaksjonen, fangeleirene, flukten til Sverige og den hjemlige holdningskampen som inkluderte binders og nisselue. Og så var det selvfølgelig viser på Chat Noir som inneholdt «lure» ord og vendinger som passerte sensuren, men som «alle gode nordmenn» skjønte var et bitende angrep på okkupasjonsmakten.

Det styrket både selvfølelsen og selvgodheten i etterkrigstida, og det problematiske ble skjøvet til side. Forsøk på å slå sprekker i den kollektive enigheten om hva vi var, og hva vi gjorde, er blitt møtt med et skuldertrekk eller fordømt.

NÅR FORFATTERE SOM Egil Ulateig og Kjell Fjørtoft har beveget seg inn på de tabubelagte delene av norsk okkupasjonshistorie, er de blitt dømt nord og ned. Og i flere tilfelle med rette. Det er hevet over tvil at Egil Ulateigs bok vrimlet av feil, og manglet det kildematerialet Arnfinn Moland har fått tilgang til. Derfor ble også boka trukket tilbake av forlaget, to ganger til og med. Likevel var store deler av hans materiale åpenbart så problematisk for mange at det ble forlangt en motbok, en bok som kunne sette tingene på plass.

Og har vi nå fått det med Molands «Over grensen?»?

Moland sier selv at han ikke gjør krav på å fortelle hele sannheten, selv om han på pressekonferansen i går ga uttrykk for å være «så nær opp til sannheten som det er faktisk mulig å komme», og at det gjennom denne boka er «slått fast for all tid at påstanden om flere hundre likviderte» ikke medfører riktighet.

Moland konkluderer med et bekreftet tall på 82 likvidasjoner utført av Hjemmefronten. Selv karakteriserer han dette som et svært lavt tall, særlig fordi det sto fire ganger så mange på likvidasjonslistene. Når så få likevel ble likvidert skyldtes det ifølge Moland at mange forsøk mislyktes, og at mange ikke utførte ordren som ble gitt om likvidasjon.

Og hvordan reagerte folk under krigen på Hjemmefrontens likvidasjoner? Positivt, ifølge Hjemmefrontens egne rapporter, som er gjengitt i boka. I en rapport fra D.13 (Stor-Oslo) heter det i en rapport fra januar 1945:

«Likvidasjonene i seg selv blir visstnok billiget. (...) .Man ser nærmest på likvidatoren som på en soldat som verger seg mot fienden. Og både de forslag som kommer på personer som bør likvideres og de tilbud som kommer om å likvidere, tyder på at mentaliteten er blitt temmelig herdet.»

Moland oppgir navn og dato for likvidasjonen på de aller fleste av de 82 bekreftede likvideringene han omtaler. «Tallet vil i overskuelig framtid bli stående som det autoritative,» heter det på bokomslaget. Det vil historien kanskje gi forlaget rett i?