Med rett til å drepe

I en debatt i Dagsnytt 18 den 25. mai beskrev formann Ove Vanebo i Fremskrittspartiets Ungdom ei framtid i Norge der «en gruppe pasienter … aldri kommer til å få et godt nok tilbud». Derfor, sa han, burde de som ikke fikk god nok hjelp, få hjelp til å dø.

Norge er kanskje det landet i verden som har høyest kvalitet på eldre-, smerte- og kreftomsorgen, og kvaliteten blir stadig bedre. Hvis dette tilbudet nødvendiggjør dødshjelp, bør da alle land i hele verden tilby det, og da særlig fattige land med et dårlig helsevesen? Hvorfor er noen i det hele tatt villig til å koble sammen disse to forholdene? Skal vi, dersom vi ikke lykkes med å gjøre behandlingstilbudet godt nok, åpne for at avlivelse kan være et bedre alternativ?

Motstandere av aktiv dødshjelp har advart mot en slik tenkning overfor syke og døende, fordi deres menneskeverd dermed måles ut fra kvaliteten på livet deres. Men Vanebo er den første jeg har hørt som har sagt det rett ut. Til alle tider har mennesker tatt livet av seg. For dem som har blitt igjen, har dette utløst sorg og selvbebreidelser. En del pårørende har slitt hele livet etterpå med skyld og skam.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver enkelt er avhengig av sine omgivelser, enten det gjelder søsken, barn, foreldre, venner eller offentlige myndigheter. Vi forventer støtte. Men hvilken støtte kan en syk forvente fra et samfunn som er villig til å avlive deg? Den som tar livet av seg, gjør det gjerne i sin egen, fortvilte ensomhet. Men Frp’s forslag innebærer at du nå kan bistås, ikke til å hindre at selvmordet gjennomføres, men til at du faktisk lykkes med det du har satt deg fore.

Med utgangspunkt i de samme strenge kriteriene som partiet sier at de vil legge til grunn for at liv skal tas, forteller forskningsrapporter fra Nederland at 12–16 åringer kan få innvilget aktiv dødshjelp med foreldrenes aksept, og at 16–17 åringer kan få det uten samtykke.

Professor i etikk, Henk Jochemsen, forteller at det i Nederland er blitt utført aktiv dødshjelp på små barn. Det er gitt aktiv dødshjelp til pasienter som ikke kan uttrykke noe dødsønske. En person som var «trett av livet» ble gitt tilbud om assistert selvmord, og tre barn har blitt avlivet på grunn av ryggmargsbrokk. Denne forskjellen i holdning mellom Nederland og Norge skal vi være stolte av.

Det har vært hevdet at i Norge foregår det aktiv dødshjelp i det skjulte, mens i Nederland skjer dette i lovlige former. Det foreligger forskningsdata fra Nederland som viser at på tross av at loven tillater det, er det bare ett av tre tilfeller med aktiv dødshjelp som rapporteres til myndighetene. Rettstilstanden i Nederland er dermed blitt uklarere etter at aktiv dødshjelp ble tillatt. I Norge blir man tiltatt for drap for å gjøre det samme. Jeg kjenner ingen leger i Norge som med vitende og vilje tar livet av sine pasienter, verken åpent eller i skjul.

Sykepleieren Arnfinn Nesset ble i 1983 dømt for å ha avlivet 22 sykehjemspasienter med det åndedrettslammende midlet Curacit. Han mente at han sparte dem for lidelser. Når slikt skjer med utgangspunkt i en lovgivning som åpenbart gjør handlingen ulovlig, er det grunn til å spørre: Hvilket helsepersonell er det vi rekrutterer til eldre og syke hvis vi gir leger eller sykepleiere rett til å drepe?