KRITISK TIL NINA KARIN MONSENS SPRÅKBRUK: Helle Mellingen er kritisk til hvordan Nina Karin Monsen (bildet) omtaler blant andre homofile.
Foto: Espen Røst / Dagbladet
KRITISK TIL NINA KARIN MONSENS SPRÅKBRUK: Helle Mellingen er kritisk til hvordan Nina Karin Monsen (bildet) omtaler blant andre homofile. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Med rett til å krenke?

Det er svært problematisk at grove krenkelser mot en hel gruppe ikke bare aksepteres, men premieres.

Meninger

I 2013 disputerte jeg for doktorgraden i litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder. Jeg analyserte tekster knyttet til debatten om ekteskapsloven, og ett av bidragene jeg gikk i dybden på, var Nina Karin Monsens bok Kampen om ekteskapet og barnet fra 2009. Nå hevder Nina Karin Monsen at jeg i avhandlingen setter henne i vanry på en slik måte at Kunnskapsdepartementet bør overprøve komiteen som har godkjent avhandlingen og universitetet som har tildelt graden. 

Boka det gjelder består av en rekke kortere og lengre tekster, også kronikker og leserinnlegg. Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og vekket også mange motreaksjoner. Særlig gikk debatten varmt etter at forfatteren ble tildelt Fritt Ord-prisen for den samme år. Monsen skiller seg først og fremst fra andre debattanter ved at hun bruker et fremmedgjørende språk, et språk som til tider framstår som absurd for en leser med et annet ståsted enn hennes eget. Hun bruker svært sterke metaforer, og framsetter en rekke udokumenterte påstander, som begrunnes med at hun kjenner «sannheten» om ekteskapet — altså at det er forbeholdt mann og kvinne, og at konservative kristne eier definisjonsmakten over det.

Jeg skal selvsagt belegge påstanden med eksempler: Monsen sammenligner sæddonor med «en krigsvoldtektsmann som gjør fiendens kvinner gravide», medmor er «en gartner, bonde eller driver med dyreavl», mens barn av lesbiske gjennomgående betegnes som «konstruerte barn». Monsen hevder også at lesbisk og homofilt foreldreskap er verre enn barneporno, og skriver blant annet at: «De homofile forbruker navnløse barn, som om de har adgang til et hemmelig slavemarked. Og, viljen til å forbruke barn, vil smitte over på heterofile med psykiske forstyrrelser» (Kampen om ekteskapet s. 221) Både utsagnet og eksemplene over framstår for meg som absurde ytringer; de kan ikke begrunnes eller forklares innenfor rammen for debatten. Jeg ser de allikevel som dypt krenkende all den tid de sidestiller homofilt og lesbisk foreldreskap med svært grov kriminalitet.

Monsen selv hevder at lovendringen er absurd, og at det er «absurd å argumentere mot det absurde». Straffelovens §135 a) skal beskytte minoritetsgrupper, også seksuelle minoriteter, mot krenkende ytringer framsatt i offentligheten. I håndhevelsen av denne loven fant jeg at høyesterett i flere domsavsigelser betegner krenkende ytringer som «absurde», og at de av den grunn ikke ble rammet av loven; underforstått at slike ytringer ikke har noen krenkende kraft i seg. Jeg er uenig i at det absurde ikke kan være krenkende, og jeg mener at vi må diskutere effektene av krenkende ytringer på en helt annen måte enn vi gjør i dag.

Flere av Monsens begreper har i etterkant også blitt tatt opp i debatten fra andre skribenter. Slik utvides rommet for hvilke virkemidler som aksepteres i offentlig debatt på en slik måte at grove krenkelser mot en hel gruppe ikke bare aksepteres, men premieres. Det ser jeg som svært problematisk. Ordet «barnemarked» dukket for eksempel opp i debatten etter at Monsen hadde tatt det i bruk. Jeg mener det er akademias rolle og plikt å peke på en slik utvikling. Jeg registrerer at Monsen i media hevder at hun «føler seg kneblet». Det er interessant all den tid jeg har lest og analysert boka hun har skrevet, og diskutert den opp mot annen forskning. Jeg har vært åpen om min leserposisjon, og gjort et ærlig forsøk på å forstå og diskutere tekstene. Ikke minst har jeg sitert boka hyppig for å belegge alle påstander. Det er vanskelig å se at det kan defineres som knebling. Derimot er det en velkjent retorisk strategi, som ofte betegnes som å innta offerrollen.

Ytringsfriheten står sterkt som verdi i Norge, men har også blitt forvrengt til et topos i offentlig debatt; et sted man går for å hente argumenter. Den britiske forskeren Sara Ahmed beskrev i 2008 en «inflasjonslogikk» i ordskiftet: Kontroversielle debattanter hevder i utgangspunktet at visse meninger er «forbudt» å innta i offentligheten, og på den måten skaper man seg en offerposisjon, og etablerer seg som en kritisk motstemme. Det å krenke andre framstår i en slik sammenheng som en nødvendig motstandshandling mot det etablerte eller politisk korrekte. Problemet er bare at disse «forbudene» sjelden er reelle, det går rett og slett inflasjon i å hevde seg kneblet, sensurert og undertrykt. Monsen skriver blant annet i boka at: «[d]et hersker enighet om den kulturelle regelen som sier at du skal ikke ytre noe som sårer noen, uansett hva og hvem. I realiteten samarbeider mange om å begrense ytringsfriheten». I takketalen til Fritt ord uttalte hun følgende: «Når mennesker snakker om sine sårede følelser, har de ikke holdbare argumenter. De forsøker å stoppe debatten. Det er alltid noen som såres. Skal vi unngå å såre andre, vil det ikke skje noen utvikling.»

Jeg mener det er en prinsipiell og viktig forskjell mellom å ta i bruk et nedverdigende og krenkende språk om en minoritetsgruppe, og det å diskutere og kritisere tekster som er publisert i en offentlig debatt. Knebler jeg Monsen ved å ta tekstene hennes på alvor? Og forsøker hun å kneble meg gjennom sin henvendelse til departementet? Monsen sier til Dagbladet at hun føler seg såret av avhandlingen jeg har skrevet. En ytring kan ha mange ulike effekter. For min del, velger jeg å se medieoppmerksomheten som en anledning til å løfte fram viktige problemstillinger i offentlig debatt. Ytringer må møtes med ytringer, kritikk med motkritikk.

Uavhengig av Monsens intensjon, så anser jeg meg ikke som noe offer, og jeg føler meg ikke såret. Jeg tror heller ikke jeg har blitt satt i vanry, selv om ikke alle er enige i det jeg skriver. Jeg er ikke bare kritisk i min lesning av Monsens tekst. I avhandlingen leser jeg tekster fra mange ulike hold med et kritisk blikk. Jeg er også helt åpen for kritikk av arbeidet mitt, og tenker at Monsen med sitt utspill har bidratt til å vekke interesse for et forskningsarbeid som antageligvis bare ble lest av noen ytterst få før misnøyen hennes ble kjent i media. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.