Med rett til å makulere

Professor Hans Fr. Dahl fortsetter sitt forsvar for Egil Ulateig og hans bok «Med rett til å drepe», nå sist i Dagbladets kronikk 14.2.98. Tittelen, «Tida er ennå ikke moden», indikerer at det er ikke bokas innhold det er noe galt med, men tidspunktet.

Det ligger implisitt i dette at Ulateig, og dermed han selv, ville ha sluppet unna den drepende kritikken dersom alle de brysomme vitnene var borte. Dermed var det, som han selv sier, et dårlig råd han ga Tiden da han i 1996 anbefalte utgivelse av boka. Han skulle ha bedt dem vente til alle de «selvgode» krigsveteranene, som Dagbladet velger å kalle dem (13.2.98), var døde og begravet. Nettopp fordi kildene ennå lever og kan ta til motmæle, sammen med seriøse faghistorikere og deler av pressen, kom boka for tidlig. De som hadde anledning til å høre Arne Skouens oppgjør med Hans Fr. Dahls omgang med norsk okkupasjonshistorie i Det Norske Videnskaps-Akademi 17. november i fjor, kan skrive under på hvilken betydning levende vitner har. Når denne debatten en gang blir gjenstand for historikerens granskning, vil Dagbladets vinkling i denne saken, ved lanseringen og i de to lederne «Tvang til tro?» og «Bokbål?», samt portrettet av Ulateig der journalisten uten omsvøp bruker uttrykket «Hjemmefrontens skitne krig», stå fram som et tidsskille. Med Skouen ute av redaksjonslokalene var dessverre tida moden for denne boka i Dagbladet.

Tiden Norske Forlag hadde all grunn til å vise til sin fagkonsulent i sin redegjørelse i forbindelse med tilbaketrekningen. Det er ikke riktig når Dahl hevder i Nytt Norsk Tidsskrift (3/1997) at han «hefter ikke for informasjonene i en bok» han er konsulent for. Det er et tillitsforhold mellom fagkonsulent og forlag; konsulenten skal fjerne/gjøre oppmerksom på feil før boka gis ut. Problemet er faktisk at Dahl ennå ikke aksepterer Tiden Norsk Forlags avgjørelse: «Grunnen sies å være påståtte «feil»,» men skyldes egentlig det «moralske trykket» og Ulateig er «til sist unnsagt av sitt eget forlag». En mer edruelig beskrivelse er at bl.a. Dahls håndverk har resultert i en bok som vil gå over i historien som kanskje den eneste som har blitt makulert to ganger. Første opplag ble jo trukket tilbake etter bare noen dager. Heller ikke den innrømmelsen fra forlagets side stilte Dahl seg bak.

Dahls spesielle omgang med fakta gir seg også utslag på et annet felt i kronikken. Han hevder at «Betydningen av å kunne bringe fram samfunnsmessig vesentlig stoff om så fra anonyme kilder, er fastslått av Høyesterett, i saken om 'Vi som styrer Norge'». Boka «Vi som styrer Norge» har aldri vært behandlet i Høyesterett. Derimot ble den behandlet av to kommisjoner, uten at det ble funnet grunnlag for beskyldningene, som i særlig grad var rettet mot Trond Johansen. I praksis frakjente Lund-kommisjonen forfatterne all ære. Boka ble derfor trukket tilbake fra forlaget - etter offentlig konossagang - fordi den inneholdt så mange feil og uriktige påstander. Parallellen er tydelig, bortsett fra unnskyldningen, som Tiden ikke er villig til å gi.

Dahls påstand om at «Hjemmefronten» i 1998 «motsetter seg enhver debatt om de feil som ble begått», faller på sin egen urimelighet. Hans konsekvente omgang med dette ordet - som om det skulle være tale om et hemmelig brorskap - og de påstandene han knytter til det, kan bare forstås ut fra den kontekst og det ståsted han selv har satt seg i, dokumentert av ham selv gjennom flere års kommentarer om dette temaet i Dagbladet. For de som vil gå dette nærmere etter i sømmene, vises det til Holocaust-debatten i 1996 og 1997 og Odd Bjørn Fures bok «Kampen mot glemselen» (Universitetsforlaget, 1997).

Dahl hevder videre at det er rettet «trusler» mot Ulateig fra bl.a. Norges Hjemmefrontmuseum. Realiteten er at jeg har gjort det samme som en hvilken som helst veileder og sensor for historiestudenter har plikt til: be om dokumentasjon på påstander og faktiske opplysninger når disse ikke finnes i teksten. Kan ikke studenten belegge sine påstander, skal man råde ham til å skrive om, evt. fjerne det som ikke lar seg dokumentere. Gjør man ikke dette, svikter man som veileder. Dette vet Dahl, han har selv fungert i denne rollen.

Dahl forsøker å redde stumpene gjennom å hevde at «Det er ikke slik at forfatteren setter fram sine påstander om likvidasjoner som kljensgjerninger». Han hevder nå at «Enhver leser vil se at listen har karakter av hypoteser». Så vidt jeg kunne konstatere var det ingen som forstod dette under lanseringen. Dagbladet kan jo sjekke sitt eget klipparkiv. «I Ulateigs bok blir det konkret vist til rundt 140 likvidasjonssaker,» skrev Erling Ramnefjell (4.11.96). La oss sammenholde dette med hva Dahl skrev etter lanseringen (Dagbladet 18.11.96): «Videre har han konkretisert og navngitt så mange tilfeller som mulig, noe alle andre forfattere har unngått ved bare å gi et uforpliktende anslag over antallet.» I dag er denne konkretiseringen ikke «kjensgjerninger», men «hypoteser». Hvor er Dahls faglige anstendighet?

Trolig vil Dahl komme igjen og igjen, med det han kaller «sannheten», den «vil vinne fram - selv om det ennå er for tidlig». Han nekter rett og slett å akseptere ordet feil som kildekritisk begrep. Vi får bare konstatere dette og ha det i mente når han igjen står som garantist for det faktiske innhold i en bok. Selv er jeg optimistisk nok til å tro at tida aldri blir moden for Dahls historieskrivning. Både foreldre, skoleverk og myndigheter har en indre beredskap mot denne type revisjonisme, enten det nå er Holocaust-fornekting eller en total verdimessig omvurdering av rett og galt i kampen mot nazismen. Samtidig minner Ulateig-saken oss om hvor viktig det er med åpenhet og forskning omkring alle tema. Lager man unødig mystikk om et fenomen som utmerket godt tåler dagens lys, vil det praktisk talt ligge og vente på å bli misbrukt, slik vi har vært vitne til i denne saken. Men åpenhet på et så sensitivt felt som det vi her snakker om, må alltid balanseres opp mot personvernet, et hensyn som har vært hovedgrunnen til at dette temaet forskningsmessig har vært upløyd mark. Vi får bare håpe at ikke Ulateig/Dahl for overskuelig fremtid har ødelagt kildegrunnlaget, spesielt hva gjelder muntlige kilder, der fremtiden for øvrig er ganske kort.

Det kan uansett aldri bli tale om å offentliggjøre en navneliste over likviderte eller de som gjennomførte aksjonene. De sistnevnte og deres familier ville nok stå det over, tatt i betraktning av den konsensus det er i det norske folk om berettigelsen av disse aksjonene. Derimot ville det være en enorm og unødig belastning for familiene til dem som ble likvidert dersom man nå over 50 år etter skulle offentliggjøre navn som ikke allerede er kjent. Og vi skal huske på at bakom det forholdsvis lille antall likviderte ligger et annet tall. Det er de 4053 som under landssvikoppgjøret etter krigen ble dømt for angiveri og spionasje, inklusive de 1295 som var i Gestapos etterretningsvesen «Referat IV N». Av disse agenter, betalt av Gestapo, var 1200 medlemmer av Nasjonal Samling. Okkupasjonstidens angivere, likviderte eller ikke, har fremdeles familiemedlemmer som i dag så langt det er mulig bør ha rett til å slippe å få navnene på disse sine slektninger på trykk. Derimot kan det aldri bli tale om å legge lokk over angivernes aktivitet og hva denne førte til for motstandsbevegelsen. Og - at motstandsbevegelsen i sin tur måtte ta sine forholdsregler. Etter mitt skjønn kan hensynet til personvern kombineres med en faglig forsvarlig måte å beskrive fenomenet på.

Trolig vil en seriøs faghistorisk beretning føre til samme resultat for Ulateigs bok som Lund-kommisjonen fikk for boka «Vi som styrer Norge»: trollet tålte ikke sollyset. Hvis det ikke allerede er sprukket.