Med rett til å torturere

60 år etter at Menneskerettighetserklæringen ble underskrevet blir, ifølge årsrapporten fra Amnesty International 2008, mennesker torturert i minst 81 land. Den 26. juni er den internasjonale dag mot tortur – en markering mot umenneskelighet satt i system. Arbeid mot tortur innebærer både forebygging, avdekking og behandling av tortur og dens følger. Mellom 10 -15 % av flyktninger som har kommet til Norge antas å ha vært utsatt for tortur og er ingen sterk brukergruppe i norsk helsevesen.

Debatten om avhørsmetoder overfor terrormistenkte har rast høyt siden 11. september 2001. Vi har sett forsøk på å legitimere, dels bortforklare bruk av metoder som enten tilsvarer eller ligger tett opp til hva som anses for å være tortur.

Den amerikanske presidenten George W. Bush nedla våren 2008 veto mot et lovforslag som skal forby bruken av tortur og torturliknende avhørsmetoder. Slik stanset presidenten bestemmelser som ville gjøre CIA underordnet den amerikanske hærens ordinære reglement når det gjelder avhørsmetoder. Dette er et alvorlig slag mot grunnleggende prinsipper både i det amerikanske og i det internasjonale samfunn. Vedtakene er i strid med internasjonal lov og kan være både konflikt- og usikkerhetsskapende, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Bakgrunnen for den aktuelle situasjonen er at den amerikanske hæren er pålagt å følge den såkalte «Army Field Manual». Denne inneholder standarder for hva som er akseptabelt både når det gjelder fangebehandling og avhørsmetoder. Med de avgjørelsene som ble tatt både i Det hvite hus og i Representantenes hus, kan såkalt spesielle avhørsmetoder (enhanced tactics) stadig anvendes. Metodene det er snakk om er bl.a. «waterboarding», der fangen spennes fast med hodet i vann til personen får fornemmelse av drukning, sensorisk deprivasjon (hindret sansestimulering), isolasjon, fingerte henrettelser, stressende stillinger («stress positions» der personen holdes i belastende og ofte smertefulle stillinger over lengre tid), seksuell og kulturell ydmykelse (fangen latterliggjøres og tvinges til handlinger som strider mot egne verdier og integritet), søvndeprivasjon (hyppige søvnavbrudd) og metoder for å vekke frykt (blant annet bruk av hunder for å skape angst og redsel).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da FNs torturkomité i mai 2006 la fram sin periodiske rapport om USA ble dette kraftig kritisert. Denne kritikken er fulgt opp av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet OMCT (Verdensorganisasjonen mot tortur), Human Rights Watch, Amnesty International, Physicians for Human Rights og APT. Dessuten av miljøer som arbeider med menneskerettigheter og helse, slik som IRCT og ISHHR og også andre FN organer.

I disse dager utgir Physicians of Human Rights rapporten «Broken laws – broken lives» hvor tortur utført av amerikansk personell i Abu Ghraib og dens følger blir beskrevet. I forordet skriver Major General Antonio Taguba, som ledet undersøkelsene, at de som ga ordren om tortur må stilles ansvarlig.

Et samfunn som tillater tortur, ydmykende og nedverdigende behandling av mennesker, bryter ned både den som rammes direkte av torturen og det samfunn som tillater slike overgrep. Tortur har til hensikt å bryte ned og skremme, og er dermed myntet ikke bare på den forsvarsløse fangen, men på samfunnet rundt. Tillit og forutsigbarhet blir rammet, for det skal gjøres tydelig at det ikke lønner seg å protestere eller utfordre makten. Følelsen av verdiløshet, avmakt og voldsom angst kan prege noen torturofre resten av livet.

Forbudet mot tortur er absolutt og ingen situasjon, verken krig, trussel om krig, intern politisk ustabilitet eller annen unntakssituasjon kan brukes til å legitimere bruken av tortur (Torturkonvensjonens artikkel 2.2). Forbudet mot tortur er dermed en av de rettighetene som aldri, og ikke under noen omstendigheter, kan fravikes.

Det er disse grunnleggende folkerettslige og etiske prinsippene som er blitt satt på strekk i forbindelse med den såkalte krigen mot terror. Det er blitt reist spørsmål ved berettigelsen av det absolutte forbudet – hvis – «tortur» eller «spesielle avhørsmetoder» kan avverge terrorhandlinger. Argumentet for å ville lempe på disse helt grunnleggende menneskerettighetsprinsippene har vært at «i kampen for økt sikkerhet og frihet må slikt kunne aksepteres».

Denne diskusjonen er ikke ny. Da retten behandlet sakene mot Baader-Meinhof gruppen i 1978, uttalte den Europeiske Menneskerettighets domstol at retten aldri måtte falle for fristelsen til «å undergrave eller ødelegge demokratiet under påskudd av å ville forsvare det». Generalsekretær i Europarådet, Terry Davis, er svært tydelig når han sier at forbudet mot tortur fortsatt må være absolutt. Regjeringer har et ansvar for å beskytte oss fra terrorisme, men på en intelligent og effektiv måte. Videre sier han at de som hevder at hemmelige arrestasjoner, tortur og fravær av retten til en rettferdig rettergang bør tillates, må ha den moralske og intellektuelle ærligheten til å vurdere hvor mange framtidige terrorister slike menneskerettighetsbrudd vil bidra til å rekruttere. Enhver stat som autoriserer eller unnlater å fordømme mishandling og tortur utført av sine egne gjør seg små overfor det internasjonale samfunn. Han advarer også mot å utvanne det absolutte forbud ved å tillate såkalte «lette former for dårlig behandling».

Tortur kan med andre ord aldri skape trygghet og sikkerhet, snarere det motsatte. Også fra kilder innen etterretning blir det hevdet at tortur ikke bare er moralsk og folkerettslig galt og uakseptabelt, men at det også er uegnet som metode for god informasjon. Tortur, i særdeleshet den torturen som er blitt benyttet i krigen mot terror, med alvorlig innslag av psykologisk tortur, er meget velegnet for å danne fiendebilder. Nedverdigelsen og ydmykelsen av fienden skaper ingen trygghet – men utrygghet. Barack Obama har uttalt følgende i sin argumentasjon om at terrorister må tas, men at tortur ikke er del av metoden: «Tortur er hvordan du skaper fiender, ikke hvordan du overvinner dem».

Det veto som ble nedsatt av USAs president var en ensidig tillatelse til å bryte de internasjonale konvensjoner som i andre sammenhenger blir anvendt som grunnlag for å straffe de som bryter dem. Når ledende land bryter de mest grunnleggende verdier, er det grunn til slå alarm. Ikke bare fordi CIA gjennomfører sine avhør på denne måten, men også fordi mange stater og grupper i verden ønsker å vende ryggen til det internasjonale lovverket som gjelder tortur og ydmykende og grusom behandling. Disse regimer tror kanskje at også de kan gjøre dette ustraffet.

Det er viktig å minne om Kofi Annans ord i forbindelse med opprettelsen av den internasjonale straffedomstolen i juli 1998: «There can be no global justice unless the worst of crimes – crimes against humanity – are subject to the law»