I dag er ytringsfriheten en rettighet de fleste i vår del av verden tar for gitt. Men den er under et betydelig og økende press, ikke bare fra land og kulturer som ikke aksepterer en slik absolutt rettighet, men også fra en del av våre egne som er så engstelige for å fornærme sine medmennesker at de tier der de burde tale.

Et samfunn som er «litt demokratisk» er ikke et demokrati. Ei heller har et samfunn hvor en fritt bare kan si det opplagte, virkelig ytringsfrihet. Hvis ytringsfriheten skal ha en hensikt, må den være absolutt og innebære friheten til å si det andre ikke vil høre.

Arbeiderpartiet hviler på en solid tradisjon for dobbeltkommunikasjon i spørsmål om åpenhet og ytringsfrihet. Holdningen fra ledende Arbeiderparti-folk de senere årene har vært å ta ytringsfriheten i forsvar, samtidig som de henger på et omfattende, disiplinerende «men». Vi så det under karikaturstriden. Vi har igjen opplevd det som en del av etterdønningene etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli.