MOT SLUTTEN: «Mitt kamprop mot skjønnhetstyranniet er som følger: Vi skal alle dø. Slutt å mobbe deg sjøl.» Illustrasjon: Flu Hartberg
MOT SLUTTEN: «Mitt kamprop mot skjønnhetstyranniet er som følger: Vi skal alle dø. Slutt å mobbe deg sjøl.» Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Med rett til å være svak og usexy

Skjønnhetstyranniet er et håpløst begrep.

Meninger

«Hvor fornøyd er du med kroppen din på en skala fra 1 til 10?» Venninnen min skulle melde seg inn på et treningssenter. «Bare fyll ut, så lager vi et opplegg til deg!», sa treneren. Hun krysset av på 10: «Svært fornøyd». Treneren stusset. Hvorfor var hun der da? «Jeg vil bli bedre til å løpe», var svaret. «Men da er du vel ikke 100 prosent fornøyd

«Jeg får ikke en ny kropp av å bli flinkere til å løpe, på samme måte som jeg ikke får en ny hjerne av å lære fransk. Jeg har den kroppen jeg har.»

Du har fått med deg at vi lever i et tyranni? Du vet - kroppstyranniet, skjønnhetstyranniet? Vi nærmer oss 8. mars, og avisene fylles opp med forslag på hvordan vi bør bekjempe det.

Men det er vanskelig å komme med konkrete motangrep: Skal vi blotte flesket for å parodiere de perfekte bildene? Skal vi vise frem de vakre og akk så naturlige kroppene vi er befriende stolte av? Skal vi merke photoshoppet reklame som «Juks og fanteri»?

Problemet er at «skjønnhetstyranniet» er et ubrukelig begrep. Vi må snakke om kroppene våre på en smartere måte. De er ikke pyntegjenstander som bærer tankene og følelsene våre fra sted til sted. Kroppene våre er skumlere enn muffinmage og ridebukselår, de er levende kjøtt i ferd med å gå ut på dato. Kroppen min er livet mitt. Jeg kan tvinge den noen kilo ned i vekt, øve inn noen dansetrinn og nappe øyenbrynene, men jeg kan ikke stoppe den fra å bli litt eldre hver dag. Det er det egentlige kroppstyranniet: Kroppen bestemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes et uuttalt krav om at vi alle skal slite for å bli vakre nok. Noen prøver å svare på det ved å insistere på at alle er vakre, at det er idealene våre vi må endre. Det er et håpløst prosjekt. Det er bare jug at alle er like pene. Ja, skjønnhetsidealet endret seg fra Marilyn til Twiggy, men det har aldri vært en periode i verdenshistorien der idealet var å se ut som en Frode Øverli-illustrasjon. Vi kan ikke sminke opp hele den menneskelige fauna som fotomodeller for å jevne ut forskjellene. Vi må sørge for at forskjellene betyr mindre.

Politiske bevegelser har prøvd å snu svakhet til styrke med uttrykk som Girl Power, Black is beautiful og Gay Pride, men noen ganger er en utlagt tarm bare en utlagt tarm. Det kan ikke være sånn at politisk frigjøring er avhengig av at vi klarer å gjøre annerledesheten din til en sexy fordel.

Kroppen min er usexy tyrannisk om dagen. Jeg er på tjukka. Det er ikke meg som sover lenger, det er kroppen som sover meg. Damebladene forsøker å fortelle meg at jeg burde bekymre meg for åreknuter, strekkmerker og pløsete magehud: Tre ting som garantert ikke kommer til å skade verken babyen eller meg. Jeg klarer ikke oppleve det som et tyrannisk press. Jeg hører kvinnekulturen som en livredd stemme som egentlig sier: «Vel, en fødsel kan best kan beskrives som å bæsje en hjørnesofa, men du kan jo hvert fall smøre deg med denne kremen så du ikke blir stygg underveis? Vær så god, litt mikroskopisk kontroll!» (PS: Det er ingenting som hjelper mot strekkmerker. Du kan ikke påvirke underhuden ved å smøre overhuden. Det er bare lureri.)

«Men det er som fødende kvinne at du skjønner hvor sterk du faktisk er!», sier noen. «Nå finner du kvinnekraften din!» Men, sannheten er at jeg blir svakere jo mer gravid jeg blir. Hver dag står jeg opp og legger merke til en ny ting jeg ikke får til lenger. Det er den mest kvinnelige opplevelsen av alle, men den er verken frigjørende eller vakker. Det er bare sånn det er å gro nye mennesker.

Mitt kamprop mot skjønnhetstyranniet er som følger: Vi skal alle dø. Slutt å mobbe deg sjøl. Slutt å klype deg underarmshuden og for å sjekke om den har blitt slappere siden sist. Det er ikke et faktisk tyranni. Det er ingen som har prøvd å bestemme over utseendet mitt siden ungdomsskolen.(«Visste du at du er den eneste i klassen som ikke bruker stringtruser?»)

Vi voksne må bare være nyvaska og noenlunde velstelte, det er alt. Så når noen damer forsøker å diskutere rynkene sine med meg, pleier jeg å si: «Beklager, jeg er ikke så interessert i hud.» Fordi noens utseendepress er noen andres hobby. Vi trenger bare å finne et ord for skikkelig gira på hår og sminke som ikke er synonymt med «kvinne». Jeg gleder meg til vi kan erstatte damebladene Top Gear-liknende arenaer der entusiaster av begge kjønn kan nerde fritt, der Elisabeth kan vise frem neglelakk-kjøleskapet sitt og drag queens kan lære bort hemmeligheten bak å danse i høyhælte sko.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook