Med rødt bind for øynene

Den siste filmen til Lukas Moodysson og Stefan Jarl er enda en bekreftelse på at venstresidas vold aksepteres.

OPPTØYENE I GÖTEBORG

for to år siden er temaet i «Terrorister - en film om dom dömda» som ble vist på Cinemateket i forgårs. Dessverre var det den eneste muligheten norske kinogjengere hadde til å se den. Den burde i stedet bli kjørt som skoleforestilling landet over - som et foreløpig siste bevis på hvordan venstresida legitimerer vold bare den er utført av dem selv.

Hvis filmen hadde vært laget av noen debuterende yrkesdemonstranter, hadde den kanskje ikke vært verdt å ta på alvor. Men Stefan Jarl er en av Nordens fremste dokumentarister, mest kjent for den banebrytende «Dom kallar oss mods». Og Lukas Moodysson har sjarmert og opprørt oss de siste åra med «Fucking Åmål», «Tillsammans» og «Lilja 4-ever».

DENNE GANGEN

er prosjektet å gi stemme til noen av de 45 ungdommene som etter Göteborg-kravallerna ble dømt til til sammen 60 års fengsel for medvirkning til «våldsamma upplopp». Straffene var strenge og bevisene tynne. Et hederlig og viktig prosjekt, skulle man tro. Jeg så selv på ubehagelig nært hold politiets brutale framferd i Göteborg. De klarte altfor sjelden å se forskjell på fredelige aktivister og voldelig pøbel. De begikk overgrep både før, under og etter demonstrasjonene. Det er imidlertid ikke Jarl og Moodyssons hovedbudskap i filmen.

«Terrorister» starter med en brutal kryssklipping som fjerner all tvil om hvor regissørene vil. Bilder av militærmakt til sjøs, på land og i lufta hogges inn mellom døende negerbarn, kapping av regnskog og mishandling av dyr, alt til drønnene fra Bob Hunds «Välkommen til vår lilla planet».

NÅR SJOKKBESKRIVELSEN

av alt fælt kapitalismen og imperialismen gjør med fattigfolk, miljø og natur er ferdig, skal vi endelig få lytte til de dømte. Men først et nytt anslag, som om ikke nødvendigheten av opprør allerede er overtydelig, et sitat av Albert Camus: «Revolten er en av menneskets viktigste dimensjoner.»

Deretter forteller ungdommene hvorfor de kom til Göteborg og hva de gjorde. Selv de som åpent innrømmer voldsbruk, får ikke ett kritisk spørsmål. I stedet framstiller de det som om heltene i Göteborg var et par hundre steinkastere, ikke de mange tusen som på fredelig vis demonstrerte i et jubeltog av meningsmangfold. Også det mot kapitalismen og alle andre høyreskapte ismer.

DET ER KANSKJE

ikke så ille at noen unge revolusjonsromantikere slipper billig unna i filmen. De har tross alt, i de fleste tilfellene, fått en altfor streng straff. Det er mer opprørende å se at noen av venstresidas beste menn enda en gang blir mer fascinert og empatisk overfor ekstremistene enn av fredsaktivistene. De krydrer til og med voldsromantikken med poetiske utdrag om det vakre med opprør.

Jeg lurer på om de ville vist den samme forståelsen hvis det var nyfascister som hadde stormet ned Avenyen i Göteborg, med svarte masker og stokker, klare til kamp.