Med ryggen mot veggen

Nord-Korea bruker sterke virkemidler for å få oppmerksomhet og for å presse USA til forhandlingsbordet.

Toppmøte: Kim Jong-il og sønnen Kim Jong-un i møte med en gruppe kinesiske offiserer 25. oktober. Kineserne vil ikke la det stalinistiske regimet implodere, og vil trolig skjerme Nord-Korea også denne gangen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
Toppmøte: Kim Jong-il og sønnen Kim Jong-un i møte med en gruppe kinesiske offiserer 25. oktober. Kineserne vil ikke la det stalinistiske regimet implodere, og vil trolig skjerme Nord-Korea også denne gangen, skriver kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

DET VAR UNDER en sørkoreansk øvelse nær demarkasjonslinja i det Gule Hav at det smalt denne gangen. Området er omstridt, sørkoreanerne øvelsesskjøt med skarpt, og forholdet mellom de to koreanske statene var på forhånd anstrengt. I en slik situasjon kan det slå gnister uten at noen har ønsket det.

Nord-Korea har alltid sett på sørkoreanske militære øvelser, og særlig fellesøvelser med amerikanerne, som trening for angrep mot nord. Derfor protesterer de heftig mot dem og har nervene i spenn når de foregår.

På sørkoreanske side ble fire sivile og to soldater drept, 18 ble skadet og flere titalls hus ødelagt. Sør-Korea besvarte ilden, så trolig er det falne også på nordkoreansk side.

Det er likevel lite trolig at en så offensiv handling mot en øy som ligger klart og tydelige på sørkoreansk side av demarkasjonslinja skyldes et hendelig uhell under spente omstendigheter.

JEG PRØVER alltid å tolke Nord-Koreas politikk ut fra landets utenrikspolitiske handlemåte, for den kan vi observere. De indre overlegningene i Pyongyang kjenner vi ikke. Nord-Korea er verdens mest lukkede land.

Mønsteret i forholdet mellom Nord-Korea på den ene og USA og dets asiatiske allierte har vært at Nord-Korea besvarer samarbeid med samarbeid og motstøt med motstøt.

Like for like, men med provokatoriske innslag og en ytterliggående retorikk som Nord-Korea er alene om i internasjonalt diplomati.

MANGE GANGER har Pyongyang brukt sterke virkemidler for å få oppmerksomhet og fortgang i forhandlingene med USA og andre involverte parter, og flere ganger har de lyktes. Seinest høsten 2006, da de sprengte sin første atomladning. Da gjorde George Bush, som i det lengste vegret seg mot å snakke med sine argeste motstandere, helomvending og åpnet forhandlinger i Berlin i januar 2007.

Det førte til gjenopptakelse av de såkalte 6-maktsforhandlingene i Beijing, hvor Kina, USA, Russland, Japan og de to koreanske statene deltar. De dreier seg om atomnedrustning, normalisering med omverdenen og økonomisk assistanse til det utarmede nordkoreanske landet.

DET SOM foregår nå faller inn i dette mønsteret. I forrige uke viste nordkoreanerne fram et nytt anlegg for anriking av uran som ifølge Siegfried Hecker, tidligere sjef for Los Alamos-laboratoriet, som ble invitert dit for å se det, er overraskende moderne. Siden det fins ett slikt anlegg, finnes det kanskje flere? En ny reaktor er også under bygging. En liten atommakt er i ferd med å bli større enn omverdenen trodde, og det er uvisst hvor mye større.

Hvor fikk de assistanse fra og hvem gir de assistanse til? Like bekymringsfullt som det nordkoreanske arsenalet er i seg selv, er hvem som ellers kan bli hjulpet av det. Et regime som kjemper med ryggen mot veggen kan inngå avtaler med nær sagt hvem som helst, bare prisen er riktig.

Og denne uka har de altså skutt artilleri inn på sørkoreansk område. Dermed skaper de en situasjonen som er så urovekkende at det angivelig er nødvendig med nye forhandlinger, jo fortere jo bedre, for å roe situasjonen ned. Det er også Kinas budskap.

VED SISTE årsskifte trodde de fleste at det snart ville komme til forhandlinger igjen. Nord-Korea gjorde mange tilnærminger, og USA var interessert i å komme på samtalefot igjen. Men i mars ble et sørkoreansk marinefartøy senket og nye samtaler skjøvet på. Hvis det var en nordkoreansk torpedo som senket korvetten (et russisk team som gjennomgikk bevismaterialet hevder riktignok at båten ble senket av en mine), skjøt de seg selv i foten.

Når nordkoreanerne prøver å berme og skyte seg tilbake til forhandlingsbordet — ikke bare én, men mange ganger — er det ikke rart at andre steiler og vegrer seg for å være med på dansen.

Samme sak nå: Resultatet kan bli ytterligere utsettelse. Forstår ikke Pyongyang det? Hvis svaret er ja, hvordan forklarer vi da det som har skjedd? At det likevel var et hendelig uhell? Eller kanskje er regimet er splittet. Noen kjører fortsatt på forhandlingslinja som den eneste måten å komme ut av isolasjonen på, mens andre tenker annerledes og saboterer den.

NÅ SENDER USA et hangarskip inn i det Gule Hav for å delta i en øvelse som skal starte søndag og pågå i fire dager. Et hangarskip er ikke bare ett skip, men en gruppe som omfatter mange andre, mindre fartøyer, samt ubåter. Det er med andre ord en veritabel styrke. Opplegget er imidlertid lett å forstå.

Sør-Koreas tålmodighet er satt på prøve, regjeringen i Seoul har behov for å vise fasthet og handlekraft.

USA er Sør-Koreas allierte, og det er nettopp i slike situasjoner man venter at den amerikanske sikkerhetsgarantien skal bli bekreftet. Obama er dessuten sårbar for kritikk fra høyresiden for å være svak i forsvaret av amerikanske interesser.

EN NEDSIDE ved denne kraftige militære manifestasjonen er at den vil gjøre engstelige nordkoreanere enda mer nervøse. En annen nedside er at den utfordrer kineserne, som også får den tett inn på seg. Ved en tidligere anledning ble en liknende øvelse flyttet til havområdet øst for Korea, etter kinesiske protester, men amerikanerne har hele tida fastholdt at de ville holde en slik øvelse i det Gule Hav i år. De hadde bare ikke bestemt tidspunktet. Kina er dessuten under press fra mange hold for å gjøre sin innflytelse sterkere gjeldende i Nord-Korea.

NORD-KOREA er en hemsko for kineserne. Men de vil ikke la det stalinistiske regimet implodere. En gjenforening på den koreanske halvøya må skje i ordnede former — det er også den bestemte oppfatningen også i Sør-Korea, det gjenforente Korea må være atomvåpenfritt, og de amerikanske styrkene må holdes på avstand.

I det perspektiv vil kineserne trolig skjerme Nord-Korea også denne gangen. I så fall er det fåfengt å be FNs sikkerhetsråd fordømme angrepet, fordi det vil møte et kinesisk veto.

MANGE SPØRSMÅL må stå ubesvart. Hvis eller når det nordkoreanske diktaturet forsvinner og vi får innsyn i arkivene og anledning til å snakke med folkene der, får vi sikkert mange interessante opplevelser. Antakelig også mange overraskelser.