Med sans for egenart

Jacobs gjør Haydn til en åpenbaring.

CD: Ryktene har allerede begynt å gå, blant de få, ihuga Haydn-kjennerne i miljøet, som er vare for skiftninger i spillestil og raske til å fange opp de ekte nyskapningene, de få gangene de dukker opp.

ENDELIG ER DET NOEN som spiller Haydn slik at han låter annerledes enn det tilvante, er det blitt hvisket fra munn til øre, uten å bli åleslank i klangen og anemisk i ganglaget, slik han så ofte ender i hendene på puristene i faget. Ikke dreier det seg om noen bortgjemt Haydn heller, men om to av de såkalte London-symfoniene, nr. 91 og 92, den såkalte «Oxford».

Og det triumferende smilet har ikke vært til å skjule, når nyheten formelig slås i bordet i form av en konsertarie, så dramatisk at den kunne ha vært høydepunkt i en opera, som for alltid ville tilbakevise Haydns angivelige manglende sans for drama, «Scena di Berenice», en gang sunget av selveste Brigida Giorgi Banti, på en av Haydns mest berømte konserter på Haymarket i London, anno 1795.

Nå har jeg endelig fått slått kloa i utgivelsen, på franske Harmonia Mundi, med Freiburger Barockorchester under ledelse av René Jacobs . Og kan bevitne at det er sant, hvert ord. For en gangs skyld holder musikken hva ryktet lover, og mer til.

Musikken strutter av vidd og overskudd, som Haydn var alene om den gang, og utvikler sine musikalske poenger med en formsans som røper instrumentalmusikkens kommende regime, uten at den har mistet sin egenart av å være talende, ned i hver minste figur. Og så er det kraft og saft i klangen, upolert i beste forstand, men samtidig stilsikkert så det forslår.

Dette må være årets Haydn-utgivelse, det er jeg viss på, og det selv om vi foreløpig bare skriver begynnelsen av april.

I EN SLIK SAMMENHENG er det fristende å si at Valery Gergiev , i spissen for Wiener Philharmoniker på Philips, gjør det samme for Tsjajkovskij som Jacobs gjør for Haydn.

Men sammenlikningen halter, ikke minst fordi Tsjajkovskij allerede er betjent med så mange gode innspillinger fra før, vår egen Oslo-Filharmoni innbefattet.

Men Gergievs versjoner, av Symfoni nr. 4, 5 & 6, er like fullt bemerkelsesverdige, fordi de bekrefter at han er en av de få dirigentene i sving for tida, som etter vel innstudert prøvearbeid kan gå hen og gjøre noe annet og nytt når det kommer til konsert. Ikke fordi han er rar og eksentrisk, men fordi dirigeringen hans suger næring fra øyeblikket kunst, der han er i besittelse av en spontanitet på dirigentpulten som aldri forsmår et godt innfall. Som oftest viser det seg å være en god idé, kan vi høre, når vi følger ham på ferden gjennom Tsjajkovskijs mest spilte symfonier. Han får dem til å låte duggfriske, alle tre. Bedre attest kan knapt han eller orkestret få, spør du meg.

GEMYTTET ER ETANNET, men stilsikkerheten usvekket, når vi beveger oss til Philippe Herreweghe i spissen for Collegium Vocale Gent , også de på Harmonia Mundi, i Bachs mer sorgfylte kantater, nr. 12, «Weinen, Klagen, Sorgen, Zagen» samt nr. 38 og 75. Her kan man både gi seg hen og gi seg over, fordi klagesangen formuleres på en måte som også formidler trøst, slik bare Bachs musikk formår, i hendene på store fortolkere.