Med skakt blikk på verden

Forfatteren Thure Erik Lund (44) er redd de gode anmeldelsene setter ham i takknemlighetsgjeld. Nå får han skryt for to bøker.

ASKER (Dagbladet): - Jaså, så det er der du har talentet ditt, sa en kollega da han fant ut at jeg skreiv. Underforstått at jeg kanskje ikke er en så god håndverker. Det syntes jeg var en jævla bra kommentar.

Skakt blikk

Thure Erik Lund har tatt seg fri fra snekringen og sitter med svart kaffe i hvit kopp ved et vindusbord på en kafé i et grått Asker sentrum. Han sitter der, bleik med et underfundig glis. Over venstre hånd går et blodferskt arr fra et strekkbånd tidligere på dagen. I ansiktet et hvitt arr fra den gangen han 10- 11 år gammel tryna i hoppbakken og traff skibindingen til en kamerat. Ansiktet ble flerra opp fra munnviken til øyet. Etter det har Thure Erik Lund fra Modum hatt et skakt blikk på både seg selv og på verden, som han sier.

To bøker har han ute i høst, essaysamlingen «Forgreininger» og romanen «Elvestengfolket». For sistnevnte har Lund fått nesegruse anmeldelser.

- Hvordan er det å få så fine anmeldelser?

- Nå kunne jeg bare svart: Jo, det er fint det. Takk, fantastisk. Og så tar vi neste spørsmål. Men dette er en kompleks psykologisk materie, og jeg går inn i den.

- Hva mener du?

- Dette er nesten perverst å si, men man må passe seg for ikke å komme i takknemlighetsgjeld til kritikerne. Det der er et av de merkverdigste maktgrepene som finnes i samfunnet: Sette folk i takknemlighetsgjeld. Det er utrolig suspekt. Plutselig er det du sjøl som må sleike og krype.

Kontrasten

- Lærer du noe av anmeldelsene?

- Dette er gode tenkere, kloke folk, men om jeg lærer noe veit jeg ikke. De viser meg at det å få en tilsiktet leseropplevelse, det er ikke enkelt.

- Tenker du da på det å bli framstilt som den nye Kjell Aukrust?

- Ja, nei, jo det er kanskje et lite eksempel på det, sier han.

Det er i den avsindig morsomme første delen av boka han framstår som en folkelig humorist med merkelige historier om røykskadde grisunger som skal bli lungemos, kortvokste elger, ja, det er - som alle skriver - hysterisk morsomt.

- Det har vært fryktelig moro å skrive de bygdehistoriene. Det er bare å sette seg ned og kjøre på, sier Lund. I siste delen kommer kontrasten. Et voldsomt kjør i et nattsvart Oslo med vold, galskap, dop og alkohol. Selv liker han den delen best.

- Det er ikke så veldig selvopplevd. Det er mer transformasjoner, kan du si.

Overblikket

Han omtaler romaner som et abstrakt byggverk som han beveger seg i. I ytterst få øyeblikk får han overblikket, og de glimtene forsøker han å fortette og sette inn som små glassplintbilder.

- Romanenes sentrum, liksom. Men det er ingen som har oppdaget det, selvfølgelig.

Thure Erik Lund skriver for hånd. Noterer ned i A4-blokker, og etter hvert skriver han det inn i PC-en. Når han ikke skriver eller snekrer, reiser han. Setter seg i den gamle Citroënen og kjører nedover i Europa.

- Alene?

- Både ja og nei. På denne tida i fjor var jeg borte i halvannen måned.

Lund er trygg på seg selv nå, sier han, han veit hva han er god for.

- Jeg er så pass gammal at jeg ikke trenger å bevise en dritt, verken som forfatter eller snekker. Når du runder 40, har du snevret inn tilværelsen, og der er du trygg. Om du får deg en trøkk, så detter du ikke ut.

FÅR SKRYT: Thure Erik Lund ville gjerne vite når dette intervjuet kom på trykk. Så han kunne rive det ut av avisa før arbeidskameratene oppdaget det. Han er kritikerrost forfatter - og snekker.