Med spiss blyant

Finn Graff hater vakre kvinner. Graff liker å tegne knudrete, uskjønne, grovhogde ansikter. På ti år har han laget et halvt tusen tegninger til lørdagsportrettet her i Dagbladet. 47 av dem stilles nå ut i Nasjonalgalleriet.

- Pål Chaffey husker jeg godt, han har så lange fingrer. Jeg strevde fælt med å få riktige ledd og riktig antall. Og så er det ålreit med folk som har lange halser. Hvis trekkene er for regelmessige, er det ingenting å henge seg opp i, sier Graff.

Å lage portrettintervjuer sammen med Finn Graff er som å ha en makker i poker. Han har alltid det beste kortet, og han røper det ikke. Verken smiger eller tårer får ham til å snu den store skisseblokka mot intervjuobjektet. Ingen får titte før de ser seg selv på trykk, tatt på kornet i smale blyantstreker, utstilt og utlevert til bortimot en million nordmenn.

- Det skjer ofte at den tegnete under intervjuet spør om å få kjøpe tegninga, men når de ser avisa hører jeg ikke mer fra dem. Den forrige sysselmannen på Svalbard var en av de få jeg lot se tegninga underveis, og hun ba meg sende den til henne etterpå. Men jeg fikk den i retur en uke seinere. Barna syntes ikke hun ble pen nok.

Om det er stille bak blokka, er Graff absolutt til stede i portrettsamtalen. Han er der som et løfte, men også som en utfordring: Det er gjerne han som stiller det lille åpne, litt naive, men ofte skarpt presise spørsmålet som endrer samtalens løp. Han tegner hver dag, en politisk kommentar til side 2, i tillegg til et portrett hver uke. Graff har sin egen kode, iblant åpenlys, iblant subtil: I Nasjonalgalleriets katalog skriver Sissel Benneche Osvold at Graff alltid tegner Lars Roar Langslet som en and, fordi han oppløste NRK-monopolet og dermed opphøyet Donald-kulturen.

- Vel, sier Graff, han ser jo litt ut som en and. Men det virker så fornærmende å si det.

- I norsk avistradisjon har tegneren en fri sone. Kan du tegne ting vi ikke kan skrive?

- Det virker sånn, men det ufarliggjør jo tegningene. Særlig i forhold til stortingspolitikerne har tegnerne aldri hatt noen begrensninger. Vi er en slags hoffnarrer.

- Hva ser du etter når du møter et nytt portrettobjekt?

- Jeg begynner med formen på hodet. Prøver å sette sammen alle elementene i riktig forhold. Får du det til å stemme, kan du gjøre så mange feil du vil, og likevel kan det likne.

- Hender det du ikke får det til?

- Andre gang jeg skulle tegne Wenche Myhre bare ga jeg opp. Vi måtte bruke den gamle tegninga. De vanskeligste er de som har så mange uttrykk at det er klin umulig å vite hvordan de ser ut. Kjersti Holmen var veldig vanskelig, hun var så alvorlig under samtalen. Der strevde jeg fælt.

- Påvirker samtalen tegninga?

- Hva intervjuobjektene sier og måten de sier det på spiller en viss rolle. Men viktigst er det at de sier noe. At de samtaler. Å tegne etter en poserende modell eller et flatt foto er noe helt annet.

- Ditt første portrett?

- Lærerne på skolen. Det var så moro når det liknet. Tegningene kom i klasseavisa. Klart jeg fortsatte da. Drømmen min var å bli tegner. Kanskje allerede da: Avistegner.

- Etter 25 år i Arbeiderbladet viderefører du en sterk tradisjon i Dagbladet, etter bl.a. Ragnvald Blix, Thoralf Klouman og Gösta Hammarlund. Hvilket forhold har du til disse?

- De var mine guder da jeg var ung. Blix hadde imponerende tegneferdigheter, men hos ham var teksten hovedpoenget. Det er ikke min sjanger. Klouman var god, han konsentrerte uttrykket. Selve teknikken har alltid vært et strev for meg. Streker, linjer, noen prikker - det er ensformig og kjedelig. Jeg burde nok lære meg data og få det riktig. Originalene mine er ofte stygge, særlig Side 2-tegningene, mye dekk-hvitt og lim. Jeg lagde en karikatur av en trøndersk stortingspolitiker en gang, som han ville kjøpe. Men da han fikk originalen syntes han den var så stygg. Den fikk jeg også i retur.

- Du verden, jeg trodde alle var forfengelige nok til å ville ha sin egen tegning på veggen?

- Klaus Hagerup ville ha tegninga uansett. Jeg treffer ham noen ganger, og da er han alltid full av lovord. «Du kan ikke være mye forfengelig,» sier jeg, «det er jo en jævlig karikatur.» «Akkurat,» svarer han, «så forfengelig er jeg.»

- Er det et press å tegne hver dag?

- Ja, med Side 2. Hvis jeg ikke finner på noe godt, så faller jeg ned på det nestbeste, og det kan jo være ganske dårlig. Det blir som et hekkeløp - jeg må over en ny hekk hver dag. Men jeg synes jo det er jævlig moro, da.

- Apropos hekkeløpere - du ble truet med injuriesøksmål av en av dem en gang?

- Det er lenge siden nå, rundt EM i Athen. Det var junta i Hellas, likevel ville friidrettsfolka reise. Jeg hadde tegnet en hekkeløper som hoppet over en hekk av piggtråd med juntaens ofre under, iført solbriller, for å unngå å se dem. Hekkeløperne brukte Alf Nordhus, og vi havnet nesten i retten.

- Er du særlig godt orientert?

- Nei, jeg følger bare vanlig med i mediene. Opprøret i Kongo og statsbudsjettets fulle konsekvenser skjønner jeg ikke en dritt av. Tidligere var jeg reddere for å gjøre noe gærent. Men etter hvert har jeg skjønt at jeg bare må lete etter den visuelle konklusjonen, ikke etter sakenes alle sider. Jeg må jo lese Dagblad-kommentaren hver dag. Det ser jeg på som tvangslæring.

- Du beskriver deg selv som naiv?

- Ja, alle kan lure meg, til nesten alt mulig. Derfor er jeg veldig pessimistisk. Heldigvis er kona mi optimist. Hun sier om en flaske at den er halvfull, mens jeg sier den er halvtom. Jeg ser alltid det verste i situasjonen. Det nytter ikke å være optimist når du er politisk tegner.

- Hva liker du med avisa som medium?

- At alt er glemt dagen etterpå. Prestasjonsnivået blir ikke så enormt. Det tåles at du en dag har tidsnød og dårlige ideer. Å være selvstendig billedkunstner er noe helt annet og mye tøffere - da gjelder det å selge . Da må du ha et budskap som ikke er påtrengende, og ikke bruke for grove virkemidler. Du kan vel si det ikke ligger for meg.

- Jeg får vel spørre deg rett ut: Hvorfor er du så opptatt av bæsj og ståpikker?

- Ja, det der er beklagelig, jeg får kjeft for det hjemme hele tida. Bæsj synes jeg passer til så mye. Sex er et effektivt maktsymbol. Men man må ikke bruke det for ofte. Der går jeg for langt mange ganger. Det har noe med en uformuenhet å gjøre. Jeg finner ikke på noe bedre.