Med sugerør i statskassen

KULTUR: Sist lørdag skrev Knut Nærum i Dagbladet at han tilhører kultureliten, og ba «folk flest» ha tiltro til hans og resten av elitens gode vilje. Han lovet at kunstnere ikke er regjeringens fotsoldater. At kultur er noe vi eier sammen og er stolte av – sammen. Han inviterte sågar «folk flest» inn i varmen. Jeg leste hans innlegg med stor glede, og satt for første gang på lenge og kjente at jeg faktisk er stolt over å jobbe med kultur. Jeg er del av en elite som ikke er snever og ønsker eksklusivitet. Kultureliten vil ha flest mulig medlemmer. Jeg er en av disse utskjelte kunstnerne det er blitt så populært å mistenkeliggjøre: Jeg er en skuespiller med sugerør inn i statskassen. Ikke nok med at jeg har arbeidsstipend for tredje år på rad, men jeg mottar også prosjektstøtte med ujevne mellomrom fra det utskjelte Kulturrådet. Ikke bare fra dem, forresten. Nei, diverse fond og institusjoner har år om annet også gitt meg støtte til å bedrive teater.

Jeg liker å tenke at det å motta støtte til kunstproduksjon er en anerkjennelse av at det man skaper oppleves som viktig av mange. Å motta arbeidsstipend eller prosjektstøtte fyller meg med alvor. Jeg føler meg faktisk forpliktet til å skape viktige forestillinger. Forestillinger som berører mange. Ikke sånn at jeg prøver å lage noe kommersielt. Nei, det er enklere enn som så. Jeg er nemlig ikke stort annerledes enn «folk flest», så når jeg lager noe som er viktig for meg, så er det viktig for en haug andre mennesker også. Cirka halvparten av forestillingene mine spilles i barnehager og skoler. De kan for eksempel handle om vennskap, om det å være redd, eller om døden. Jeg har laget forestillinger for ungdomstrinnet om norsk politis involvering i deportasjonen av jødene under krigen. Nå skal jeg straks i gang med en forestilling om statens behandling av pionerdykkerne våre. Ikke noe av dette har Trond Giske godkjent. Han vet faktisk overhodet ikke hva jeg driver med. Men det er det mange andre som gjør. For når man jobber med teater, vil man gjerne spille for noen. Helst flest mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tydeligvis noen som tror at når man får arbeidsstipend, som i år er på kr. 168.000, lener man seg tilbake og gir blanke, og lever herrens glade dager. Men slik er det ikke. Jeg spiller forestillingene mine opptil flere hundre ganger. Jeg står opp grytidlig hver morgen, kjører mil etter mil, bærer og rigger lys og kulisser, spiller for 100, 200, 500 unger eller ungdommer, rigger ned og kjører hjem. På kvelden, når mine egne unger har lagt seg, sitter jeg med regnskap, salg, rapporter, reparasjoner og vask, og alt annet som skal til for å holde en liten teaterbedrift gående. «Hun lager teater hun selv bryr seg om, la markedet bestemme om hun har livets rett». Jaha, tenker jeg. Aner de hva det koster? De tror antagelig at kinobilletten dekker det det kostet å lage filmen, og at teaterbilletten på Nationaltheatret dekker produksjonskostnadene.

Men det er dyrt å lage kunst. Publikum ser bare meg, skuespilleren. Men for at jeg skal levere kvalitet, samarbeider jeg med regissør, dramatiker, scenograf, kostymetegner, lysdesigner, lyddesigner, systue, plakatdesigner… Kort sagt, det koster penger. Det vet «Staten». «Staten» vil at jeg skal fortsette å lage forestillinger, for den vet at jeg leverer gode og viktige opplevelser. Og «Folk flest» vil faktisk også at jeg skal komme å spille forestillingene mine i nærheten av der de bor. De liker opplevelser. De liker kultur. Men de jeg spiller for, kan ikke betale det det koster. Barnehagebarna eller skoleungdommen kan i hvert fall ikke betale 500 – 700 kroner billetten.

Jeg har ikke et sugerør i statskassen! Jeg får en bitte liten lønn, et tilskudd, slik at jeg kan levere forestillingene mine for en rimelig penge. Jeg, og en haug andre flotte kunstnere, er med på å definere Norge. Hvem er vi, hvis vi ikke er kulturen vår? Hvem var vi, hvis kulturen ikke utviklet seg, og var en del av sin samtid? Kunstnerne er med å definere Norge. Vi skaper undring og forståelse, empati og gjenkjennelse. «Folk flest» er stolte av norsk kultur. Det er ikke et sugerør til meg, det er billettstøtte til «Folk flest»!