Med swingskjørt inn i ekteskapet

«Jentene skulle være sexy, men allikevel lekkert uskyldige, en blanding av Marilyn Monroe og Doris Day… På dansegulvet ble jenta svingt rundt i swingskjørt som viste trusa helt opp til midten, nervøst opptatt av seg selv, av bein, lår, rompe, om det holdt skikkelig mål, » skriver Anne Karin Elstad i romanen «Senere, Lena», og gir et bilde av femtiåras idealer slik de ble opplevd av en ung jente fra en liten by på Trøndelagskysten.

Men fortellingen stopper ikke der. Vi følger Lena på landsgymnaset hvor hun får et forhold til den noe eldre Kjell, legesønn fra samme bygda. Og dermed får den innstuderte kjønnsdressuren endelig mening. Etter tidas regler tirrer hun hans beskyttelsesinstinkt og forfengelighet for å kapre ham, og så holde ham fast i hennes drømmer om en framtidig familielykke.

Lena er egentlig en sterk og livsglad jente, men det er allikevel med selvfølgelig viljeløshet hun lar Kjell befeste sin faderlige posisjon og styre hennes liv som mor i en veltilpasset drømmefamilie, hvor husmordepresjonene murrer uhørlig under mannens fremmedhet, og manifesteres i en serie krampaktige og avstumpete samleier i rosa velour.

Hennes verden er fremdeles den samme som hun drømte om som ungjente på dansegulvet, og samleiene var ikke stort bedre da enn nå, men i den unge kjærlighetens aura er det et lys av håp, og når det forsvinner blir det bare møblene igjen, og et stort tomt hull. Kjell er mandig uforstående og belærende, ennå forelsket i ungjenta som han fastholder i sitt bilde, viljesvak og mjuk, barnslig ulogisk, søt og trofast. Det eneste uromomentet i hans liv er hennes tilløp til depressive drømmer og poesi. Da er hun ikke seg selv.

«Er du sikker på at du vil gifte deg med ham?» spør en fornuftig venninne henne når Kjell skriver et av sine mest belærende brev fra medisinerstudiet i Oslo. Lena svarer ikke da. Å forlate Kjell krever et sprang i Lenas erkjennelse av sin rolle i livet, og det tør hun ikke, før tragedien er endelig slutt.

Forfatteren skildrer felleskulturen for arbeiderdatter og legesønn, for bondejente og motebevisste urbane ryper på Kroa i Oslo. Og hun viser ulikheter i tenkemåter og verdier gjennom veksling mellom dialekt og tilkjempet bokmål i Lenas språk.

Den uryddige formen bærer den desperate fortellinga godt, og gir mening også der hvor den tenderer mot det litt masete og monomant forklarende.

Bekjennelsesromanen har her fått sosiale og psykologiske dimensjoner som gjør «Senere, Lena» til et interessant bidrag til refleksjonen omkring den nære fortid, og vår egen tid. Motebevisste ungjenter svinger igjen kokett med hestehalene, og viser at femtiåras idealer ikke bare er et tiår i norsk etterkrigstid, men en myte som stadig kan gi påskudd for nye, avmektige drømmer.