Med tekst som tema

I Norge har vi flere forbausende gode tidsskrifter, rettet mot forskjellige spesialinteresser.

Det mest forbausende er kanskje at opplagene på disse spesialtidsskriftene ikke er større, tatt i betraktning hvor mange som etterlyser mer av slikt stoff og slik grundig behandling i norske aviser.

I mai kom nye nummer av henholdsvis Gyldendals Vinduet og Prosa, det faglitterære tidsskriftet som gis ut av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Begge ble raskt aktuelle.

  • I Vinduet skriver blant annet Knut Olav Åmås (som for øvrig også er påtroppende redaktør i Samtiden etter Thomas Hylland Eriksen) en skarp analyse av den norske forlagssituasjonen.

Han debatterer på høflig vis uten å nevne et navn eller henge ei bjelle på en katt (det er synd Norge er et lite land), men få av dem det gjelder, kan være i tvil om hva han snakker om. Og selv om Vinduet tradisjonelt er skjønnlitteraturens tidsskrift, slipper de til en talsmann for sakprosaen, til og med en snart konkurrerende redaktør (det er hyggelig at Norge er et lite land).

  • Men lengter man etter feinschmecker-pessimisme på bokas vegne, er Jonathan Franzen likevel mannen.

Den amerikanske forfatterens triste syn på romanens framtid er oversatt og får innlede heftet om «Systemet» (det litterære, må vite). I alt gir dette nummeret av Vinduet klargjørende innsikt i forskjellen mellom det kommersielle og det ideelle forleggeri.

  • Prosa, som er nye Prosa etter at Syphilia Morgenstierne måtte gå, satser under redaktør Halvor Fosli på bred omtale og grundige anmeldelser av sakbøker.

Også her kommer en stor oversiktsartikkel om utfordringene i bokbransjen, men Espen Søbyes anmeldelse av Nils Kåre Jacobsens biografi om Gyldendals første sjef, Harald Grieg, er på sitt vis en like interessant diskusjon av den norske forlagssituasjonen - og her både dokumenteres det og nevnes navn. Hans Fredrik Dahl både skriver i Prosa og blir kritisk anmeldt i bladet (Norge er et lite land). Andre anmeldelser bærer litt preg av å ville vise hvor flink man kan være, men alvoret og skikkeligheten i prosjektet imponerer. Og det er meget godt redigert.

  • Begge blader bør leses dersom man vil følge med i norsk bokkultur, og henholdsvis 85 og 59 kroner er overkommelig.

Hvilket bringer oss tilbake til nok et av forlagenes mange mysterier: Hvordan kan disse velredigerte produktene selges til så lave priser, når selv den minste bok koster 300 kroner? De er jo ikke billigere å produsere.