Med troll-splint i øyet

I Dagbladets kronikk den 14. ds. kommer Andreas Skartveit med en bredside mot ytringsfrihetskommisjonen som påkaller en kommentar. Han mener kommisjonen har sviktet vanlige menneskers rettigheter og vern og hengitt seg til beskrivelsen av en liberal utopi. Den frihet kommisjonen anbefaler, er de sterkes frihet til å tråkke på de svake. Bort med den oppskrytte frihet: «Nokon må tale for dei veike. Det må vere staten og lovgjevaren.» Det sivilisatoriske nivå i samfunnet tillater ikke frihet. Dette er kjente toner. Tanketradisjonen går fra Platon via Marx til... Skartveit. Den står i skarp motsetning til den liberale mistro til makten (først og fremst den statlige) og til hele forestillingen om det åpne samfunn og til de liberales insistering på at noen må vokte vokterne. Det kan være grunn til også å spørre om hvem som representerer utopien, og hvorfra faren lurer.

Det foruroligende er at Skartveit ser samfunnet med en splint av trollspeilet i øyet. Han har kun øye for mediene, og i disse, kun for overtrampene. Ondskapen kan til og med personifiseres i Dagbladets Arve Solstad. Og kommisjonen har begått det utilgivelige faustiske feilgrep å gå i ledtog med Solstad. Dette er perspektivet som overskygger alt annet i Skartveits samfunn, og som gjør hans samfunnsbilde så underlig skrudd og skremmende, «ein blodtåkejungel, eit barbari». Det er et samfunn som ligger lysår fra det samfunn de fleste av oss lever i, og med «oss» inkluderer jeg det Skartveit med et litt underlig uttrykk kaller «tredjestanden» og som han uttrykkelig gjør oppmerksom på at han ikke selv tilhører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor er for øvrig disse stakkars mennesker som stadig tråkkes ned og som Skartveit gjør seg til en selvbestaltet talsmann for? Og hva slags utdefinerende debattknep er det å si at de som ikke er enig med ham i hans «analyse» og i hvilke tiltak som er påkrevet, simpelthen ikke tenker på «tredjestanden»? I det samfunn jeg lever i har vi ikke en slik stakkarslig underklasse. Takket være vår liberale samfunnsform har de forskjellige samfunnsgrupper gjennom en historisk prosess (skildret av Halvdan Koht) kunnet bli integrert i nasjonen som «myndige mennesker». Skartveits karikatur av dette begrep har for øvrig intet med begrepet slik det er brukt i kommisjonens beretning å gjøre. Det betyr ikke at alle kan eller bør agere som intellektuelle i det offentlige rom.

Forholdet illustreres på side 28 med en teatermetafor: «Noen, relativt få, har fått (eller selv skaffet seg) roller oppe på scenene. Det er de som aktivt opprettholder den offentlige samtale. Poenget med teatermetaforen er imidlertid å understreke at samtalene må foregå for åpen scene. De fleste av oss er tilskuere nede i salen. Men vi har også en ytringsrett. Vi kan applaudere eller uttrykke mishag, eventuelt forlate salen. Den rolle vi alle (eller de fleste) har i det offentlige rom, er nettopp at vi kan demonstrere tilslutning eller mishag, ved aksjoner, demonstrasjoner eller først og fremst ved å avgi stemme ved valg...» Dette reflekterer en helt annen grad av tillit til den enkelte kvinne og mann enn hos Skartveit. Utopi?

Det er et sentralt poeng i kommisjonsutredningen at vi har en kritisk resepsjon. Folk tar det som står i avisene med en klype salt, og de identifiserer seg lett med «presseofrene». Det er det utallige bevis på. Skartveits stakkarslige underklasse synes ikke engang i stand til slik sympati, for hadde de vært i stand til det, måtte jo hans syn på mediestormen blitt mildnet. Akkurat her kommer hans nedvurdering av folk flest kanskje best til uttrykk.

Kommisjonen har et rimelig positivt syn på mediene generelt. De fyller stort sett den oppgave de har i det åpne samfunn. Blant annet foregår det en ganske omfattende debatt i pressen, til og med i Dagbladet, med innlegg fra Skartveit og andre. Det viktigste i vår kontekst er kanskje at det for hvert overtramp vil være langt flere avsløringer av maktovergrep mot «tredjestandsfolk», først og fremst fra det offentlige. I mitt samfunn er dette et mer fremtredende trekk ved mediene enn overtrampene. Mens den vanlige kvinne og mann i Skartveits samfunn går i en konstant redsel for å bli utsatt for en mediestorm, vil det, i mitt samfunn, og hvis det overhodet er tale om frykt, være en frykt for maktovergrep blant annet fra det offentlige, ligningsvesenet, trygdevesenet eller hva det måtte være. Selv om det i pressekretser er en tendens til å overdrive pressens rolle som de svakes beskytter, er det realitet i dette syn. Det betyr at tredjestandsmenneskene ser på pressen mer som en garanti mot maktmisbruk enn som en trussel. De fleste overtramp går dessuten ut over representanter for det Skartveit kaller «andrestanden» og som han selv tilhører.

Det er karakteristisk at Skartveit med splinten i øyet kommer til å fremsette en rekke påstander som intet har med virkeligheten å gjøre. Han snakker om kommisjonens champagne og lyse saler. Dikterisk metaforbruk eller usaklig tøv? Ingen i kommisjonen har vært utsatt for en mediestorm, sier han. Hva vet han om det? Han impliserer at kommisjonen ikke har forstått «det ufattelege overgrepet barneporno er». Ikke det? Vi har gjort det klart at den eksisterende ordning med straff for enhver befatning med barneporno må opprettholdes. Hva er det egentlig han krever? Malende beskrivelser? Han kan forlenge listen, sier han. Ja, bare kom igjen. Bildet av en kommisjon som naivt bekymringsløs vil slippe alt fritt, er galt, rett og slett. Det aller meste av eksisterende forbud og strafferegler foreslås opprettholdt. Og når det gjelder slike ting som privatlivets fred, for eksempel, foreslås en innstramning. Det groveste er allikevel det inntrykk han gir av at kommisjonen er helt ubekymret om de uheldige sider ved mediene og ikke har noen forslag til mottiltak mot disse. Så forblindet kan man bare bli av å vandre i «blodtåkejungelen».

Når alt det som er sagt ovenfor er sagt, men først da, kan vi ta opp det som egentlig er Skartveits tema, nemlig de uheldige sider ved mediene. For det er klart at slike finnes. Der er også stygge eksempler på overtramp overfor enkeltpersoner, av og til med tragiske følger. Dette tar kommisjonen alvorlig, og den foreslår mottiltak. Men den er varsom med bare å anbefale stadig mer forbud, politi og straff, simpelthen fordi dette kunne undergrave pressens helt nødvendige positive funksjon som kontrollorgan, og vi trenger noen som kan vokte vokterne. Kommisjonens generelle hovedstrategi for å få mer og bedre kontroll med pressen (eller for den saks skyld med det offentlige eller med private makter) er en omhyggelig videreutvikling av det offentlige rom. Og vi har lagt vekt på å minne om at det var nettopp dette som var poenget med institusjonaliseringen av et offentlig rom. Det skulle være et instrument for renselse, anstendiggjøring og kontroll. Og løfter man blikket, om så bare litt, ser man at det også har fungert på denne måten - i hovedsak - fra 1814 til i dag.

Et hovedpoeng i forbindelse med pressen er således at man må, i Odd Raaums ord, «utvide det berømmelige avsløringsoppdraget til også å gjelde deres egen virksomhet». Det er først og fremst når den bruker samme lut på seg selv som på andre, at vi kan ta dens kritikker og avsløringer på alvor (side 61). Kommisjonen har også en omfattende kritikk av tendensene innenfor «journalismen», og det er en utførlig behandling av kommersialiseringen av pressen, med drøftelser av mulige mottiltak. Det er i det hele tatt adskillig bekymring om utviklingen i medieverdenen i kommisjonsutredningen. Skartveits bilde av kommisjonen som en naiv medløper for mediene, faller på sin egen urimelighet.

En stor bekymring skal nevnes til slutt, bekymringen for den tone man finner i debatten om pressen (blant annet på side 54). Debatten får lett preg av en skyttergravskrig der selv sindige borgere (Skartveit?) blir urimelig opphissede og enøyde, samtidig som presserepresentantene går i skyttergravene på den andre side. Om noe er skummelt, så er det dette debattforfall. Men hva gjør man med det? Man kan jo ikke påkalle politiet.

Trekk trollsplinten ut av øyet, kom opp fra skyttergravene og bruk den felles fornuft!

Bare slik kan vi få en bedre presse.