FINN GRAFF: Dagbladets håndtegner i aksjon. Han er avisens eneste uunnværlige medarbeider. Foto: Lars Eivind Bones
FINN GRAFF: Dagbladets håndtegner i aksjon. Han er avisens eneste uunnværlige medarbeider. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Med tusj og blyant

Første juledag fylte Finn Graff 75 år. Han er Dagbladets eneste uunnværlige medarbeider.

Kommentar

Dagbladet har hatt en unik evne til å knytte til seg de beste tegnere her i landet. Per Krohg var her, Ragnvald Blix, Thoralf Klouman, Gösta Hammarlund, Fredrik Stabel, Kjell Aukrust og Hans Normann Dahl. Det er ei gullrekke.

Finn Graff kom til Dagbladet som vel etablert tegner i Arbeiderbladet. Det var Hans Normann Dahl som allerede tidlig på 1970-tallet begynte å snakke om hvor lovende Finn var som tegner. Da hadde han tegnet i Arbeiderbladet i 10 år. På dette tidspunktet var Hans Normann inne i to av sine største prosjekter: Han skulle hindre norsk medlemskap i EF og få amerikanerne ut av Vietnam, og tegnet som en gud. Men da han var ferdig med det, og dessuten mellomdistanserakettene som han heller ikke likte, la han ned sin blyant. Vi måtte finne en ny politisk tegner.

Og da kom Finn til Dagbladet. Jeg mener fortsatt det var hos oss det løsnet for ham. De fleste av hans kolleger mener også det. «Han er mesteren», sa Nils Aas. «Verdens beste», sa Per Elvestuen. Men Finn har sagt at det går tregt nå, etter at han fylte 70. Han har begynt å gå i ring, og det blir mye gjenbruk, sier han. Og det er jo rett. Han klipper og limer. Tar et hode fra en gammel tegning og setter på en kropp fra en annen. Om dette kan man si at det vitner om en viss sans for det rasjonelle og produktive, muligens en borgerlig dyd. Det er jo ikke nødvendig å tegne det samme hodet flere ganger. Det er sammenhengen som teller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har vært skrevet mye om Finn, og mange spør hva som driver ham, hvor kommer hans åpenbare forakt for alle slags autoriteter fra? Men få har gitt noe godt svar, og det er da heller ikke nødvendig. Da er det mye mer interessant å spørre hvor han står politisk. Og da mener jeg han står litt til venstre, og litt til høyre, men mer til venstre enn til høyre. Men egentlig er han både dette og hint, litt som George Orwells formulering: «Upper, middle, lower».

Karikaturen er saltet i en velkomponert avis. Lenge før de skrivende journalister hadde tilkjempet seg en vid og stabil ytringsfrihet, hadde tegnerne latterliggjort potentater, dommere og autoriteter av varierende bonitet. Få av tegnerne måtte gå i fengsel. Det var som om kunsten selv gjorde dem uangripelige. Den som bidro sterkest til å sikre denne friplassen, var Honoré Daumier, en av avistegningens pionerer. Stilt overfor hans kunst, får jeg alltid humøret tilbake. Men det gjelder også Finns tegninger, som etter hvert er å finne i utallige bøker.

Det er ikke vanskelig å se en linje fra Daumier til Finn: De tynne streker og prikker, den kraftfulle dynamikk i tablåene, uthengningen av det kjedelige borgerkongedømmet under Ludvig Philip på 1830-tallet, der han gikk rundt i Paris' gater med paraplyen under den ene armen og sin kone under den andre. Slik tegner jo også Finn det norske borgerkongedømmet i sosialdemokratisk snitt. Men når han tegner politikere som kopulerende griser, blir det oppstandelse.

Jeg spurte en gang arkitekt Peter Butenschøn om hvem han ville sammenlikne Finn med, og svaret var spontant: Saul Steinberg, den rumenske jøden som tegnet i The New Yorker i 40 år.Uten Steinberg hadde The New Yorker vært mindre leseverdig, som Dagbladet uten Finn Graff.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook