Med twang skal landet bygges

Alt som er verd å hate ved Sverige kan oppsummeres i to navn og en bindestrek: Sven-Ingvars. Vent litt - hissige twanggitarer og hjelp fra rockpoeter som snekrer bedre tekster enn de fleste forfattere skriver bøker, har plutselig fått kritikerne til å gi høyeste terningkast.

Er det på tide å ønske låtskrivere velkommen i det gode, lukkede litterære selskap? Onkelen min spilte i et danseband som alltid gjorde «Håll varandra hårt när ni går hem» som siste dans. Jeg tilhørte den typen menn som bare gjennomførte de siste, sakte dansene, da det var mulighet for å komme tett innpå kvinner du hadde drukket hele kvelden for å våge å by opp: I dag ser jeg at strategien var feil. Det var ikke noe bra sjakktrekk å synge refrengene inn i øret hennes mens jeg desperat forsøkte å komme så nær kroppen og hjertet hennes at ikke en singelplate kunne skyves inn mellom oss. Så sjanglet vi hjem, halvflaska og jeg, og spurte skogen om hva som gikk galt denne lørdagskvelden også. Selve problemet var kanskje at jeg virkelig kunne tekstene utenat?

Musikk-kritikerne har alltid hatt et svensktoppband å hate. Okay, det har vært en bra låt her og en flik av et bra vers der, men kvalitetsbegrepet har stort sett bare vært gyldig rundt 02.00-tida på natta, tida rundt siste dans. Da er all musikk bra.

For noen uker siden hørte jeg en sang på radioen:

Mitt namn finns inte på din dörr/Och nyckeln har jag lämnat tillbaka.
Jag vet att du är innanför/Jag borde vara där när du vaknar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse tekstlinjene styrte føttene mine til platebutikken der jeg stjålent og hurtig mumlet «dn siste Svn-ngvrs». Det var som å kjøpe pornoblad for første gang.

Her har svenske rock- og popstørrelser som Plura Jonsson fra Eldkvarn, Per Gessle, Peter LeMarc og Niklas Strömstedt levert varer som de definitivt ikke har hentet ut fra resirkuleringsbunken alle skrivende har. Spreke, mystiske gitarer, håndspilte trommer, heftig koring, forsiktige slidegitarer som innhyller såre, såre tekster om... ja, livet slik det er når du får dør på dør i trynet, i titler som «Mannen före mej», «Byter bara blickar», «Trubbel#2» og «Därför viskar jag ditt namn». Sangtitler som like gjerne kunne vært romantitler.

Hvem har gitt kritikerne lykkepiller? Både Dagbladet og VG gir Ingvars-kara terningkast fem. Avisa Glåmdalen bøyer seg i støvet, for ikke å snakke om ovasjonene i Sverige. Ja, de har også sett på sin egen folkemusikk og populærkultur med de samme øynene som vi nordmenn stirrer på atomkraftverket i Barsebäck.

Hva er det som har gjort den slitte merkevaren Sven-Ingvars hipp i 1998? Håndverkerne (låtskriverne) som har bedt dem om å formidle den gode teksten.

Bortsett fra formatet ser jeg ingen stor forskjell på gode romaner på 2,46 minutter og gode romaner på 246 sider. Bøker og sanger om å fremkalle følelser hos mottageren, simple eller gode, uansett er dette følelsesbusiness.

Tekstlinjer som:

Feber är namnet på mitt hotell/om du söker trubbel eller bara ett hem
Måndagsmorgon har blivit kväll/jag skjuter ner stjärnor över min säng
griper mer fatt i livet mitt - kanskje i flere andre liv? - enn en roman som er skapt ene og alene rundt en mann som har problemer med å slå opp paraplyen sin, tungsindige og abortblodige slektssoger og spenningsromaner der spenningen ligger i hvorvidt en lesbisk hovedperson blir hetero når boka er slutt.

Jeg elsker bøker, men jeg krever å få noen låtskrivere inn på listene over verdens beste historiefortellere (les: forfattere). Når jeg spenner buen stramt, er jeg samtidig temmelig sikker på at det er med plater som med bøker; 50% av det som utgis, skulle aldri sett dagens lys fordi det er for dårlig. Slippes det virkelig, som mange elsker å påpeke, for mange bøker i Norge? Problemet ligger ikke i antallet, men at det er for få nyskapende og dristige bøker blant dem.

Det utgis garantert for få dristige og spennende plater. Ofte er det bare de sikre kortene som slipper til, siden platebransjen foreløpig er langt mer markedsorientert enn bokbransjen. Innkjøpsordningen for bøker, som bare koster 36 millioner kroner i året, er med på å sikre mangfoldet i litteraturen. Da to kjente forfattere som Anne Holt og Torgrim Eggen nylig holdt på å falle utenfor innkjøpsordningen, fikk vi en prinsipielt viktig, men likevel håpløs debatt om kvaliteten.

Da CD-debutanten Kaia Huuse nylig ble lansert og slaktet, fikk vi en like håpløs debatt med uprofesjonelle og følelsesmessig påvirkede aktører. Personlig trodde jeg at tittellåta var et revynummer, en parodi, da jeg hørte den bli spilt på Østlandssendingen en tidlig morgen, men det er ikke poenget her. Mitt spørsmål er om vi også burde hatt en statlig innkjøpsordning for norsk musikk, som gjør at plateselskapene våger å satse på artister som tør gå på akkord med det kjente og søvndyssende kjære? Artister som tør satse på håndverkerne foran imaget og TV-annonseringen?

Den kommer neppe. Platebransjen har større krav til lønnsomhet enn bokbransjen, og jeg tror ikke de er villige til å ta to steg tilbake for å tenke seg om.

Å skrive låter har heller ikke den samme status som å skrive romaner, noveller og dikt. Det bekreftet en som driver med begge deler, Ole Paus, i et intervju jeg gjorde med ham i BEAT. Fallhøyden er mye større for en låtskriver - hvis vedkommende i det hele tatt kommer såpass høyt at han/hun har noe å falle ned fra. Kaia Huuse er ett eksempel.

Et annet eksempel er Bob Dylan, en håndverker som kanskje ikke er for poet å regne likevel? I flere år har det vært debatter om hvorvidt gamle Bob burde nomineres til Nobels litteraturpris. Kjente og troverdige forfattere har støttet hans kandidatur. Navnet Dylan dukker opp foran hver tildeling. Vit samtidig at Dylan ikke er nevnt med en eneste linje i Penguins antologisering av Contemporary American Poetry, og at forlagsdirektør Geir Mork i Gyldendal har gitt uttalelser som tyder på at han ikke anser Bob Dylan som poet. Jeg tror ikke at Penguin og Mork drar Bob Dylans kvaliteter som låtsnekrer i tvil, men det virker som de ikke ønsker å se at en sangtekst og roman/novelle i prinsippet er bygget på det samme grunnstoffet. Jeg mener det bare er formen som er forskjellig.

Tekster i singer/songwriter-tradisjonen er ofte musikalske noveller og romaner som skraper handlingen så inn til beinet at det lager floke i følelsesstrengene og får voksne menn til å slutte å gå på bar (i alle fall til å love å slutte å gå på bar). Mange tradisjonelle forfattere som gir ut bøker, skal være sjeleglade for at de kan pakke inn budskapet sitt i 34539 ord. Noen forfattere prater for mye eller skriver ut alle notatene sine, de dekker over heller tynne historier og dårlig følte følelser ved å pøse på med ord. Enkelte blir mer gjennomsiktige enn andre uten klær.

Sangen legger historien helt naken frem for lytteren. En bok du kanskje ikke helt forstår eller vet om er bra eller dårlig skrevet, gir du muligens en ny sjanse. En dårlig sang hører du ikke to ganger uten å rødme - hvis du ikke har en fremtredende masochistisk legning.

Å lage sangtekster anser jeg som et håndverk på linje med båtbygging, skomakerarbeid og romanskriving. Ofte synes jeg låtskrivere lykkes langt bedre enn romanforfattere som behandler samme tema.

En låtskriver må gi setningene lukt, smak og stemning som står perfekt til lydbildet, veie ord som de var heroin, pusse, file og flikke for å oppnå det som ikke kan gjøres bedre av noen andre. Hvis du ukritisk leser tekstene i et CD-cover som du leser et dikt, kan disse falle helt gjennom, helt ned i svensktoppkjelleren. Sangtekster er skrevet for å fungere på en annen måte. De er skapt til å kle en melodi, men det er da ikke dårligere diktning for det? Om noen år vil vi kanskje også benevne enkelte taggere, nettbyggere og tabloide tittelmakere som poeter? Det betyr ikke nødvendigvis en utvanning av hva som er poesi, men en omdefinisjon av begrepet som er tilpasset det til enhver tid gjeldende kunstneriske samtidsuttrykket og den retningen samfunnet tar.

Hva så med Sven-Ingvars-eksemplet?

1998-utgaven er et resultat av gode poeter og en produsent som visste å styre dem inn i et nytt landskap. Jeg ønsker å bukke all verdens bra låtskrivere inn i det gode, men akk så lukkede litterære selskap. (Hold dere borte fra Forfatterforeningen - der er det uansett ikke håp for oss i dongeri.) Dårlige låtskrivere vil fade ut over sidelinja av seg selv. Publikum (les: markedet) sørger til en viss grad for det. Dårlige låtskrivere/artister vil heller ikke bli honorert av en eventuell statlig innkjøpsordning for norsk musikk. Det vil alltid være ugress blant rosene, men ugresset er faktisk nødvendig for at vi skal sette pris på rosene. Jeg sier ikke at så lenge Sven-Ingvars finnes, er det håp. Jeg sier at det finnes håp så lenge flere utøvere innenfor både litteratur og musikk forsøker «att göra en Sven-Ingvars».