Med urolig puls

«Et moderne sted» av Ingun Bjørnsgaard Nasjonalballetten, Den Norske Opera.


Løsrevne moderne mennesker møtes i en forestilling full av rastløst driv og spennende psykologi.
BALLETT: Klangene fra Oslos rådhusklokke åpner «Et moderne sted», Nasjonalballettens første premiere i den nye operaen. Harde rytmer av hæler mot fortau avløser klemtene. De tretten danserne på scenen er virkelig på et moderne sted, i et moderne tid, i et urbant landskap med en streng bygårdsfasade i bakgrunnen. Og de har det ikke bra. Stadig bryter de ut av rytmene i engstelige rykk og rastløs søken mot hverandre.

Ingun Bjørnsgaards koreografi handler om den nye tids mennesker, og fremstiller dem som løsrevne og urolige, som et ekko av et Rolf Jacobsen-dikt. Denne underliggende uroen gir forestillingen et eget, rastløst driv: Konstellasjonene skifter stadig, nye mennesker møter hverandre, tempoet holdes oppe og de to timene «Et moderne sted» varer formelig farer unna. Det er stunder da koreografien blir noe grøtete og utydelig. Men så strekker danserne seg ut i store bevegelser, i spennende løft, sprang, stup og fall, og gir i første akt ofte fasong og struktur til Rolf Wallins lite melodiøse musikk.

Skurrende møter

Noe av grunnen til at Bjørnsgaards koreografi lykkes i å engasjere og oppta publikum er at den stadig er psykologisk interessant. Her er ingen sjelevenner, ingen kjærlighet ved første blikk: Møtene mellom menneskene er skurrende og kompliserte. De når ikke frem til hverandre. To ballerinaer i tåspissko med elektrisk lysende skjørt blir skjøre og svimle i dette universet; det er noe maktesløst over dem, det er som om de ville kollapset uten strøm. Og i et av første akts høydepunkter møtes Maiko Nishino og Ole Willy Falkhaugen i en spenningsfylt duett: Maktforholdet mellom dem er skjevt, et overgrep antydes, men Nishino, med et nydelig, søkende uttrykk i ansiktet og bevegelsene, søker seg stadig mot den truende partneren.

Død natur

Scenebildet endres i andre akt. I en uhyre elegant åpningsscene begynner danserne å bevege seg bak et hvitt, snøaktig slør. Byen er forlatt til fordel for naturen, men heller ikke her er det noen harmoni å finne. Bevegelsene er mykere og ømmere, kanskje særlig i det vakre møtet mellom Miharu Maki og Kristian Alm; der hun er som en hvit ånd som løftes stadig høyere. Men naturen er disig og død, og dansen preget av en lengsel etter noe som heller ikke finnes utenfor det oppjagede og urbane.

I programmet beskrives Ingun Bjørnsgaards ståsted som «et sted mellom det obskøne og det sublime». Hennes portrett av det moderne livet er ikke sublimt, og aldri obskønt. Men det forblir fascinerende to timer til ende.

ET MODERNE STED: Bjørvikas Scene 2 levde opp til ballettpremierens tittel, og badet undertiden scenens sorte rom i et hav av lys. Foto: Den Norske Opera
ET MODERNE STED: Bjørvikas Scene 2 levde opp til ballettpremierens tittel, og badet undertiden scenens sorte rom i et hav av lys. Foto: Den Norske Opera Vis mer