HEVNEREN: Den løslatte slaven Django (Jamie Foxx) vender ikke akkurat det andre kinnet til i Quentin Tarantinos "Django Unchained". Men våpenforkjemperne i USA burde forstå at hevntokt som Djangos passer best på film.
HEVNEREN: Den løslatte slaven Django (Jamie Foxx) vender ikke akkurat det andre kinnet til i Quentin Tarantinos "Django Unchained". Men våpenforkjemperne i USA burde forstå at hevntokt som Djangos passer best på film.Vis mer

Med våpen i hånd

Både våpenforkjemperne i USA og Quentin Tarantino foreslår omskrivinger av historien. Tarantino gjør det best.

Siden Sandy Hook-massakren i desember har det vært kjempet med nyslipte retoriske våpen om de virkelige våpnene. President Obama har lagt hele sin politiske tyngde bak fire foreslåtte lover som har til hensikt å demme opp flyten av våpen, og hindre at de havner i hendene på dem som har vanskelige sinn og vonde hensikter.

Våpenforkjemperne peker på det andre grunnlovstillegget, det som gir borgerne rett til å bære våpen, og mener løsningen er flere våpen i hendene på rettskafne borgere. Noen av dem har vist til historiske uhyrligheter som Holocaust og slaveriet i Sørstatene. Ville ikke historien vært mindre mørk om bortførte slaver og forfulgte jøder hadde kunnet forsvare seg?, spør de.

Nå har det seg slik at ideen om slaver og jøder som gjør væpnet motstand har vært temaer for stjerneregissør Quentin Tarantinos to siste filmer, «Inglourious Basterds» og «Django Unchained», som tillater seg overdådige omskrivninger av historien. I «Inglourious Basterds» lar Tarantino jøder jakte på nazister under 2. verdenskrig, i «Django Unchained», som går på norske kinoer, er det slavene som tukter slavedriverne.

Begge filmene har vært store suksesser. Mange har opplevd det som forløsende å se de undertrykte reise seg og la undertrykkerne få gjennomgå. Men så er det vel bare i kinosalen slike oppgjør kan møtes med ublandet bifall. Det er som regel der en og samme mann eller kvinne både har retten på sin side og overlegne kampferdigheter. 

Statlig voldsmonopol er et kjennetegn for moderne, opplyste samfunn. Uten denne avklaringen vil den med mest muskelkraft til disposisjon få sine interesser ivaretatt — helt til en annen part vokser seg sterkere og demonstrerer overtaket på utrivelig vis. Det er knapt noen oppskrift på stabilitet.

Skepsisen til sentralmakt i USA gjør at behovet for å kunne forsvare seg mot staten føles sterkt for mange amerikanere. Å overlate myndigheten til å bruke makt til politiet og de militæret og politikerne bak dem, krever tillit, og tilliten i det amerikanske samfunnet er ikke slående om dagen. Iblant er da også staten vitterlig en overgriper og en undertrykker — som under nazismen og slaveriet. Revolusjoner presser seg iblant frem. Men det finnes knapt eksempler på individer eller små grupper som har vunnet frem ved å gripe til våpen mot statlig overmakten.

Våpenforkjemperne glemmer at historiens Django ikke ville seiret. Og at om han hadde lykkes et stykke på vei, ville det vært uavhengig av om hans kamp var rettferdig eller ikke. Og at det finnes en annen aktuell film, om måten voksne, viderekommende samfunn tar et oppgjør med uakseptable sider ved systemet. Den heter «Lincoln» og hadde norsk premiere på fredag.