«Medal of Honor» kunne vært et viktig spill

Men ble i stedet tannløs underholdning.

|||I forkant av «Medal of Honor»-lanseringen har det amerikanske forsvaret raslet med sablene.

De nekter å selge spillet på sine militærbaser, ettersom man i flerspillerdelen kunne ta rollen som en Taliban-kriger i nærkamp mot amerikanske soldater.

Selv om utgiver Electronic Arts feiget ut og endret navnet fra Taliban til opposing force, sto de grønnkledde på sitt.

Hadde de imidlertid spilt spillet, hadde de raskt skjønt at hele greia stort sett bare glorifiserer kampene som foregår i Afghanistan.

Her er det nemlig svært tydelig hvem som er good guys og bad guys. Vi blir aldri fortalt hvorfor de amerikanske soldatene må forsvare sitt eget land ved å drepe soldater i deres eget land, men skjønner raskt at det i spillsammenhengen er det eneste riktige.

Virkelighetens diskusjon får vi heller ta et annet sted.

Da «Medal of Honor» fortsatt fant sted i andre verdenskrig, var det helt greit at de amerikanske soldatene skjøt ned nazister for fote.

Ikke bare er det en felles enighet om at nazistene var på bærtur, men det er også så langt unna i tid at få egentlig bryr seg.

Verre er det når vi i «Medal of Honor» trer rett inn i en fortsatt pågående konflikt, der mange sår ennå ikke har rukket å gro. Mange vil bli tråkket på tærne, og da er det spesielt viktig for spillutviklerne å trå riktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet er et spill som godt mulig er realistisk (det er utviklet med hjelp fra ekte soldater), men som samtidig ikke klarer å være spenstig nok til å fenge fullt ut.

1

Her får vi oppleve både nærkamp på gateplan og uoversiktlig kriging i fjellområder, kombinert med de obligatoriske innstikkene av bombing via flyhjelp og skyting fra lavtflygende helikoptre.

De ti kapitlene med spillsekvenser er bundet tett sammen med godt animerte sekvenser som tydelig viser avstanden fra Pentagon og til gutta på gølvet, de som faktisk setter livene sine på spill.

Men oppi all soldatrespekten og kameraderiet mangler de elementene som, kanskje spesielt etter at «Call of Duty»- og «Battlefield: Bad Company»-spillene har fått herje fritt, klarer å heve spillet til et minneverdig nivå.

Gjennom de rundt fem-seks timene det tar å spille gjennom enspillerdelen, kan du vente deg helt ålreit action av den sorten vi er blitt godt vant med fra moderne krigsspill.

Du går i dekning, skyter - innimellom med ekstra fancy våpen. Noen ganger må du være snikskytter, andre ganger får du gå bananas med tung skyts.

En og annen gang får du sparke inn en dør, ellers er omgivelsene rundt deg - enten du er i trange bakgater eller snødekte fjell - nettopp omgivelser som du til nøds kan søke dekning bak.

Siden vi snakker om en realistisk krig som pågår akkurat nå, kan du ikke forvente deg noe stort mer fancy enn det realiteten byr på: Standardvåpen og støv, misere og død. Med stemningssettende musikk i bakgrunnen, selvfølgelig.

Hadde spillskaperne virkelig tatt motet til seg, kunne dette spillet absolutt blitt en tankevekkende affære. Hadde de sluppet oss litt mer innpå fienden, og turt å tråkke litt utenfor de godt opptegnede moralske grensene, kunne spillet fungert som et ypperlig og viktig tidsdokument.

Hvorfor gjør fienden som de gjør? Hvorfor er vi her? Jeg synes, i motsetning til kritikerne av spillet, ikke at det er galt at vi får spille Taliban i flerspillerdelen, men snarere tvert imot at vi ikke får spille dem i enspillerdelen.

Hadde dette vært gjort på riktig vis, hadde spillmediet kunnet vist hva det virkelig kan være. Nå framstår det i stedet bare som tannløst.

«Medal of Honor» kunne vært et viktig spill

Vi har riktignok ikke fått testet ut flerspillerdelen i fullt omfang ennå. Godt mulig er det denne som redder spillet fra tilbudshyllene, siden svenske DICE (som har laget «Battlefield»-spillene) står for moroa.

Men i forhold til selve enspillerdelen kan man stille samme spørsmål som til man kan til kriging generelt: Er det virkelig nødvendig?