Medaljens bakside

Vi sportsjournalister skriver mest om langrennsvinnerne. Siri Halle er knapt innom temaet. Hun skriver om taperne. Og det maner til ettertanke.

Siri Halle bærer på mye hun vil ha ut. Og hun får det ut - usminket og rett-på-sak.

Sinne, bitterhet, håpløshet, trass. Alt rettet mot et toppidrettssystem som - ifølge forfatteren - ikke hadde, eller ville ha, plass til henne, Norges mest lovende langrennsjente der og da.

Siri tegner et skremmende bilde av toppidrettskulturen.

En verden der menneskeverd måles i plasseringen du oppnådde i Hovedlandsrennet. En verden der du tvinges til å velge - enten være deg sjøl eller gi deg hen ned til minste detalj.

Siri måtte velge mellom det morsomme og uproblematiske livet med vennene på hjørnet, eller det dødsseriøse og gjenomregulerte livet som langrennsløper.

Til helvete

Hun valgte det siste, men hadde for mye av det første i seg.

Det er det boka handler om - konfliktene, problemene med å tilpasse seg, undertrykke sitt egentlige jeg. Men den handler ikke minst om de problemene lederne i toppidretten får når de kommer over et talent som Siri. Ikke helt streit, litt rå, litt egenrådig - en ikke helt standard A4-toppidrettsbroiler.

Det gikk til helvete med Siris skisatsing.

Hun forteller om forbigåelser, ryktemakeri, mistenkeliggjøring - og noen få gode øyeblikk.

«Sporet fanger» er sånn sett den rake motsetningen til glansbildet av ei bok seiersmaskinen Bjørn Dæhlie kom med for to år siden.

Siris bok er viktigere. Den er ærlig og rå - som jenta sjøl.

Subjektiv reise

Jeg synes det er ei god bok, vel verdt å lese for enhver forelder med idrettsambisjoner på barnas vegne. Men boka er også en uhyre subjektiv reise i Siri Halles mislykkede skikarriere, og ingen fasit for hvordan livet egentlig er i skimiljøet, heller ikke på medaljens bakside.

Siri Halle og Bjørn Dæhlie er to ytterligheter i toppidretten.

De fleste andre befinner seg et sted imellom de to.