FORSKJELLER: Noen ganger, når Fabian møter mennesker som befinner seg langt ute på venstresiden, kan han bli litt irritert. De er så opptatt av forskjeller mellom folk, skriver vår helgekommentator Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
FORSKJELLER: Noen ganger, når Fabian møter mennesker som befinner seg langt ute på venstresiden, kan han bli litt irritert. De er så opptatt av forskjeller mellom folk, skriver vår helgekommentator Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Medaljens forside

Hvis man bare slutter å snakke om østkant og vestkant, så blir Fabian hele Oslos ordfører.

Meninger

Når Fabian våkner denne morgenen er han ikke i sitt sedvanlig gode humør. Ikke at han er i dårlig humør, det er han sjelden, men en viss uggenhet, det må han innrømme at han kjenner på. Hadde han ikke visst bedre, ville han kanskje ha tenkt det skyldtes alderen. At han blir mer sliten av å drive valgkamp nå enn for ti år siden.

Men nei, det er mange år siden han har vært i så god form som nå. Han har for lengst sluttet å spise wienerbrød på møtene i Rådhuset. Så ofte han har anledning går han lange turer i skog og mark, han har begynt å svømme - riktignok ikke så ofte som han kunne tenke seg - men han har, kort sagt, begynt å gjøre som alle mennesker burde gjøre: Han har tatt ansvar for sin egen helse. Det er helt i tråd med Høyres politikk, det. Man kan ikke drive og skylde på andre i det uendelige. Hvis man vil ha et langt og godt liv, så gjelder det å ta skjeen i egen hånd og gjøre det man kan for å holde levealderen like høy som humøret.

Noen ganger, når Fabian møter mennesker som befinner seg langt ute på venstresiden, kan han bli litt irritert. De er så opptatt av forskjeller mellom folk. De snakker om ham som om han er den han er, bare fordi han bor godt på Frogner, og ikke fordi han har jobbet hardt. Veldig hardt, faktisk. Hardere enn de fleste. «Det», tenker han, «er det beste ved Høyre-samfunnet. Det er et samfunn som gir individet muligheten til å lykkes». Uansett hvor vellykket man måtte være i utgangspunktet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten vet han, som har vært ordfører i snart et tiår, bedre enn de fleste hvordan alle byens barn - ja, han liker å tenke på byens innbyggere som sine barn - har det. Han er helt sikkert mye oftere på østkanten og møter folk, enn det folk på østkanten er på vestkanten, tenker han. Før han kommer på at det har de jo blitt enige om, i Høyre, at østkanten og vestkanten ikke finnes lenger. «Det er delbydeler som gjelder nå», har han lest i et skriv om hvordan høyresiden skal snakke og tenke for å vinne valget. I skrivet har det også stått mye fornuftig om hvor bra Oslo er, og at hans jobb som politiker er «å framsnakke byen» og ikke baksnakke den ved å dvele ved alt som er trist og leit.

«Problemet» står det i notatet, eller var det et hefte?, «er ikke at folk i Oslo er fattige. men at de rikeste er så rike at de strengt tatt ikke kan regnes med. Til det skiller de seg så mye fra byen, landet og hele verden, at statistikken blir veldig rar om vi skal legge for stor vekt på dem». Ja, det var kanskje ikke akkurat sånn det sto, men det er budskapet, dersom noen skulle spørre ham om det ikke er dumt at det har blitt større forskjell på fattig og rik i byen hans de siste åra.

Som ordfører for alle i Oslo, også de fattige, har han riktignok spurt seg, litt forsiktig, om det ikke er sånn at det faktisk finnes folk i Oslo som har lite penger. Han mener vitterlig at han har vært på besøk noen steder hvor fattige kan få utdelt mat og klær. Men han har blitt beroliget av noen kompliserte tall som viser at fattige folk i Oslo egentlig er veldig rike, selv om det ikke føles sånn for alle. Dessuten, tenker han, mens han bestemmer seg for å gå uten slips i dag, er det jo ikke akkurat sånn at det er sult og nød i dagens Oslo. «Vi er ikke helt der», som han sa til en journalist som spurte.

Fabian kikker på klokka. Han begynner å få litt dårlig tid nå. Den siste lørdagen før valget er visstnok den viktigste av alle dager. I dag gjelder det å møte så mange som mulig, og ingen er så gode til å smile til folk og hilse på småbarn som ham. Det er det mange som har sagt, og når sant skal sies, så er han ikke helt uenig i det selv. I så måte har de en veldig god arbeidsfordeling, han og Stian. Det finnes de som prøver å avskrive ham som en gallionsfigur, en snorklipper, hvis fremste oppgave er å sjarmere folk. Hvis noen spør, svarer han alltid at han og Stian «er svært fornøyde» med rollefordelingen. Men han har, det må han innrømme, vært fristet til å si at han ikke er helt uviktig. Det er tross alt hans ansikt som er Oslos ansikt utad. Det er han som fanger opp i seg alt det Oslo har å by på av lys, varme og sjenerøsitet.

I en slik sammenheng, tenker han, blir det smått å snakke om det som måtte være leit, enten det er i eldreomsorgen eller blant fattige barn. Dessuten er det, og det har han alltid ment, gammeldags å snakke om forskjeller mellom folk. Forskjeller er det, og skal det være, mellom folk. For gud hjelpe meg så kjedelig det hadde vært, om alle var like rike. Eller fattige. I så måte kan han nesten være fristet til å si at litt større forskjeller mellom folk bare er bra. Men det må han huske å vente til tirsdag med å si høyt.