Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Medansvarlig for folkemord, hvem går fri?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sine stort anlagte artikler i Dagbladet 16. og 17. juli beskylder professor Bernt Hagtvet tidligere AKP-ere for å være medansvarlige for folkemordet i Kambodsja. Som illustrasjon vises Pål Steigan som håndhilser på Røde Khmer-lederen Pol Pot.

Bernt Hagtvets artikkel reiser en rekke interessante prinsipielle politiske og etiske spørsmål, som dessverre ser ut til å drukne i gjensidig beskyldninger og hat. Pål Steigan svarer med å si at USA var og er like ille som Røde Khmer, mens Hagtvet repliserer, med rette, at den ene forbrytelsen ikke legitimerer den andre. Men så langt har ikke noen pekt på hva som kan være felles for støtten til så ulike systemer som dagens USA og Røde Khmer.

Aksel Nærstad er inne på mitt poeng ved å peke på både Høyre og Arbeiderpartiets støtte til folkemordene i Vietnam og Palestina, men begrenser seg til å stille spørsmål om disse partiene da burde legges ned, på linje med RV, slik Hagvedt ønsker. Men Nærstad går ikke videre, slik Hagtvet gjør, med å stille partilederne personlig ansvarlig for disse folkemordene. Trekker vi det så langt vil mange hevde at dette blir en absurd diskusjon, men dette er likevel ett av Hagtvets hovedpoenger og et spørsmål som dessverre er høyst aktuelt.

Dersom Hagtvet med sin artikkel ønsker å bidra til å redusere faren for framtidige folkemord, må man stille det grunnleggende etiske spørsmålet: hvilket personlig ansvar har toppolitikerne i dag for de 'folkemord' som faktisk pågår og hvilket ansvar har de hatt for tidligere. Hagtvet er styremedlem i det nye Holocaustsenteret, der Nürnbergdommen står helt sentralt. Her må vel dette være ett av de viktigste spørsmålene å diskutere.

Å hevde at marxisme nødvendig vis vil føre til folkemord blir en avsporing. Det kan sikkert være interessent å diskutere svakheter ved marxismen og ikke minst de styrene som har tatt ideologien til inntekt for seg selv, men å kreve en avsvergelse av marxismen fra alle som er engasjert i disse spørsmålene blir helt meningsløst. Selv fra borgelig hold blir det i dag pekt på hvor rett Marx har fått i sin analyse av kapitalismen, når vi ser hvordan den har utviklet seg i sin barbariske form.

Hagtvet har et poeng i at det borgerlige samfunn, med sin tredelt maktfordeling, bidrar til å forhindre ettpartidiktaturer. På den annen side kan det hevdes at dagens fordeling, eller la oss si pulverisering, både av makt og politisk ansvar bidrar effektivt å skjule hvordan og av hvem (gale) beslutninger fattes.

Norsk presse gjorde et 'morsomt' poeng ut av at tidligere utenriksminister Knut Frydenlund rettet på slipsknuten til Henry Kissinger, som tidligere hadde rettet på slipsknuten til sin elev. Knut Frydenlund var en meget folkekjær, og sikkert velmenende politiker, men vi kommer ikke unna at han (utad) framsto som en varm beundrer av Kissinger, og derved også den politikk han sto for. I ettertid er det reist stadig skarpere kritikk av denne amerikanske utenrikspolitikken, og Kissingers direkte medansvar for kuppet i Chile er vel dokumentert. Trekker vi inn Vietnamkrigen og USA sitt øvrige 'engasjement, ikke minst i Latin-Amerika, kan vi ikke trekke annen konklusjon at nasjonen, dens toppolitikere og Henry Kissinger er ansvarlig for folkemord. Skal vi bruke Hagtvets logikk i sitt angrep på AKP, kan vi heller ikke trekke annen konklusjon enn at Knut Frydenlund har et medansvar i dette. På samme måte som Hagtvet spør Pål Steigan, må vi spørre; Hva visste Knut Frydenlund, eller hva burde

han ha visst? Gjorde han de grunnundersøkelsen som Hagtvet forventet at Pål Steigan skulle gjøre?

Ett eksempel til; Gro Harlem Brundtland var på 'signingsferd' med det norske næringsliv i Indonesia, ikke lege før Suharto ble fjernet fra makten. Myndighetene hadde malt store portretter med Brundtland og Soharto. Dette kan ikke tolkes annerledes enn en anerkjennelse av dette landets styre, der Suharto i 1965 tok makten ved et militærkupp ved bl.a. å ta livet av nærmere en halv million kommunister og venstreradikale personer. Bør Brundtland stilles til ansvar for å fortie folkemordet og derved gjøre det letter for nye despoter å ta makten på samme måte?

Toppolitikere vil ofte komme i etiske vanskelige valg der den ytterste konsekvens kan, mer eller mindre direkte føre til tap av menneskeliv og folkemord. Axel Nærstad peker på hvor mange som dør av sult i dag, og etter hans vurdering, som følge av dagens brutale kapitalistiske system, et system som i hovedsak støttes av den norske regjering. Listen av 'ansvarlige' politikere kan altså gjøres meget lang, inntil det meningsløse. Men ett sted må det settes en grense. Hvor langt er vi villige til å akseptere at politikere dekker seg bak systemet, og utflukter om at grusomhetene skjer utenfor deres innflytelsessvære? Har viljen til makt og innflytelse gått ut over deres etiske gangsyn?

Jeg tror at en av hovedårsaken til at vi i det hele tatt aksepterer det 'folkemordet' som i dag skjer på verdens fattigste befolkning, er pulverisering og undervurdering av det personlige ansvaret. Det er personen Kjell Magne Bondevik som vinker de norske F16-flyene vel av gårde til sine bombetokter i Afghanistan, ikke bare den norske statsministeren.

Dersom Hagtvet virkelig ønsker en debatt som kan bidra til å forhindre folkemord i framtiden vil en debatt om det personlige ansvar kunne være en av de viktigste bidragene. En debatt om marxisme kontra liberalisme/kapitalisme kan sikkert også være viktig, men Hagtvets fokus blir meningsløs. Hans hat til AKP ødelegger for en viktig debatt mange kunne ha nytte av.

Johan-Ditlef Martens

Tidligere medlem av AKP og representant for RV i Røa bydelsutvalg