Medforfatter og medansvarlig?

Med bakgrunn i forskningsskandalen der medforfattere bidro til Jon Sudbøs artikkel i tidsskriftet The Lancet, skriver Vidar Gynnild at forskere i mange tilfelle ikke har satt seg inn i kriteriene for forfatterskap. Gynnild har nå studieopphold i USA med akademisk integritet som spesialområde.

ALLE VIL DELE ÆREN når det går godt, men ingen tar ansvar når det går galt, blir det sagt. Forskningsskandalen i det kjente medisinske tidsskriftet The Lancet reiser en rekke etiske spørsmål om ansvar og roller ved forfatterskap av vitenskapelige artikler. At artikkelen ble publisert, blir ikke mindre av en gåte når en leser informasjon til bidragsytere på nettsidene til The Lancet. Kontrollrutinene før en artikkel blir publisert er, i hvert fall på papiret, omfattende. Artikkelforslag blir først vurdert av en fagperson, som enten avviser den, eller ved en mer positiv vurdering formidler den til en mer omfattende gransking av minst tre faglig kvalifiserte medarbeidere. Dersom artikkelen fortsatt ansees som interessant, blir den oftest sendt til forfatterne for revisjon. Disse forventes å komme med en detaljert respons ved spørsmål eller kritikk i forbindelse med artikkelen.Ifølge The Lancet «overlever» mindre enn 10 prosent av alle bidrag til tidsskriftet denne prosessen. Sunn fornuft tilsier derfor at kun det beste av det beste kommer på trykk, bidrag som kanskje setter forskning og behandling på nye og viktige spor, og som i sin tur bidrar til å opprettholde og styrke tilliten til forskerne og forskningen. Derfor har The Lancet, sammen med en rekke andre tidsskrifter, sluttet seg til en etisk kode, Uniform Requirements. Denne koden setter blant annet krav om å at alle forfatternes bidrag skal beskrives ved publikasjon av en artikkel. Koden gir retningslinjer for selve manusproduksjonen, og den fungerer som en mal for å styrke ærlighet og integritet ved vitenskapelig publisering.

MED REFERANSE til den foreløpig siste norske forskerskandalen, viser nettversjonen av The Lancet at hele 13 medforfattere har bidratt til artikkelen, i tillegg til hovedforfatteren. Ifølge oversikten på slutten har tre utenlandske forskere, ved siden av hovedforfatteren selv, bidratt likeverdig til artikkelen. Dette kan i seg selv tolkes som et kvalitetsstempel, fordi det gir inntrykk av at kjente forskere fra ulike deler av verden har bidratt, og går god for artikkelens innhold. («All authors approved the final report.» The Lancet, Vol 366s. 1365). Av naturlige grunner har ikke medforfatterne vært spesielt interessert i å vedkjenne seg denne artikkelen i ettertid. Saken har derfor aktualisert spørsmålet om hvilke krav som settes til det å være medforfatter av en vitenskapelig artikkel. Den etiske koden som The Lancet benytter, konkretiserer tre kriterier som alle må være oppfylt. Forfatterskap forutsetter 1) vesentlige bidrag til begrepsdannelse og design, eller datainnsamling, eller analyse og tolkning av data; 2) skriving av utkast eller kritisk revisjon av vesentlig intellektuelt innhold; og 3) endelig godkjenning av artikkel for publisering. Bidragsytere som ikke møter kriteriene for forfatterskap, skal navngis som egen gruppe.

BLANT ANNET PÅ GRUNNLAG av et stadig økende antall medforfattere i medisinske tidsskrifter, innførte The Lancet i 1997 krav om at forfatterne mest mulig konkret skulle beskrive eget bidrag ved slutten av artikkelen. Tidsskriftet har imidlertid ingen ordning der en av forfatterne står som garantist for at artikkelen er original og ikke beheftet med juks. En avgrenset undersøkelse i The Lancet har også vist at bare ca. halvparten av de oppgitte forfatterne oppfylte tidsskriftets egne kriterier for forfatterskap, som beskrevet foran. Bidrag fra førsteforfatter var signifikant større enn de øvrige, men ut over dette ga ikke rekkefølgen av forfatterne i artikkelen noen indikasjon om arten eller omfanget av hvert enkelt bidrag. Redaktøren i The Lancet kom senere til samme resultat med utgangspunkt i de samme data. Slike avgrensete undersøkelser gir ikke nødvendigvis et helt riktig bilde, men indikerer at bidragsytere i stor grad bruker egne kriterier for forfatterskap. En britisk undersøkelse ved det medisinske fakultetet ved University of Newcastle upon Tyne viser at respondentene i høy grad ønsker kriterier for forfatterskap, men få visste om eller benyttet tilgjengelige kriterier. Av en gruppe på 66 var det bare fem som kunne redegjøre for de tre kriteriene gjengitt foran, og bare en visste at alle tre kriteriene måtte være oppfylt for å kvalifisere for forfatterskap av en medisinsk vitenskapelig artikkel.

INNEN FORSKNING er tilgang til midler og fremgang i egen karriere nært knyttet til publisering og nye vitenskapelige oppdagelser. Den foran nevnte undersøkelsen tyder på at forskere i mange tilfelle ikke har satt seg inn i kriteriene for forfatterskap, og altså via sin egen forsømmelse havner i en vanskelig situasjon ved dokumentasjon av fusk. På den annen side er det noen ganger vanskelig å skille mellom uvitenhet og lett tildekket fusk. Kravet om å være først og best kan oppleves så sterkt at det stimulerer til «snarveier». Bruk av medforfatterskap med marginalt bidrag er velkjent. Den motsatte varianten består i å usynliggjøre kolleger som naturlig ville kvalifisert for forfatterskap. Helt eller delvis plagiering av andres arbeid er kanskje den mest utbredte formen for akademisk juks. Andre metoder er mangelfull eller fraværende henvisning til tidligere artikler, og dobbeltpublisering av tilnærmet samme artikkel. Fabrikasjon av selve datamaterialet for en artikkel forekommer trolig sjeldnere, blant annet fordi det i seg selv tar krever tid og energi. En så sterk grad av overlegg vil også kunne oppleves som tyngende.

FORSKNINGSJUKS er et marginalt, men økende problem, blir det sagt. Om det er rett eller ei, er ikke lett å si. Oppmerksomheten rundt siste tids skandaler gir grunn til å tro at rutinene skjerpes, og at flere øyne leser med større kritikk. I USA har forskningsjuks vært et tema i lang tid. Et overslag tilsier at det er ca ett tilfelle av fusk per million innbyggere, eller alt i alt fire-fem tilfelle per år i Norge. Ved dokumentert juks skal artikkelen trekkes tilbake. En tysk studie gir likevel grunn til uro. Fra 1997 til 1998 publiserte to kreftforskere ved universitetet i Ulm 47 vitenskapelige artikler for 19 tidsskrifter. I alle tilfelle var det trikset med data. Süddeutsche Zeitung hevdet senere at kun i to av 19 tilfelle ble artiklene trukket tilbake. En amerikansk undersøkelse av et stort antall artikler som formelt ble trukket tilbake på grunn av juks, viser at disse i høy grad blir sitert også i ettertid. Dette tyder på at underkjennelsen enten ikke var kjent eller forstått, noe som er alvorlig. Avslutningsvis kan en spørre hva som er universitetenes og høgskolenes bidrag til å skape gode akademiske holdninger. «Kultur» er trolig et nøkkelord, og ett viktig bidrag er ledere som i praksis viser at de akademiske grunnverdier på alvor. Og bare som et apropos: Hvilken plass har forskningsetikk for eksempel i de norske doktorgradsprogrammene?