Media sviktet i Ali Farah-saken

DEBATT: En svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp, skriver Ola Melbye Pettersen.

BLE LIGGENDE: Ali Farah ble ikke med i ambulansen etter å ha blitt angrepet i Sofienbergparken. Foto: TORBJØRN GRØNNING
BLE LIGGENDE: Ali Farah ble ikke med i ambulansen etter å ha blitt angrepet i Sofienbergparken. Foto: TORBJØRN GRØNNING Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

På fredag fikk den lille familien Farah/Nordberg tildelt et nytt slag. Ikke like fysisk ødeleggende som det Ali Farah fikk plassert i ansiktet den skjebnesvangre augustdagen i 2007, men påkjenningen er neppe mindre for en familie som kjemper for å legge alt det vonde bak seg. Denne gangen er det klageorganet likestillings- og diskrimineringsnemnda som har valgt å omgjøre et vedtak fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). I det opprinnelige vedtaket het det at ambulansesjåførene var forutinntatt i forhold til Farahs etniske bakgrunn, da de forlot han med livstruende hodeskader. Dette skal nå strykes, her har ingen opptrådt fordomsfullt ifølge klagenemnda. Dermed er også Erik Schjenken tilbake i rampelyset, «Det er sinnssykt deilig,» triumferer han i mediene. Det føles nok ikke like deilig for dem som er opptatt av like rettigheter for alle i dette landet.

Vedtaket er svært skuffende, men det følger trenden som startet med A-magasinets åtte siders lange portrettintervju i fjor høst: «En stemplet mann». Etter at Schjenken her fikk stå fram som det virkelige offeret i saken, har hverken norske medier, politikere eller offentlige organer sett seg tilbake. Det som ble gjort mot Ali Farah 06.08.07, er visst ikke lenger så viktig, eller for å si det med Schjenkens egne ord fra Sofienbergparken: «Nå har toget gått for denne mannen.» Da Diskrimineringsombudet ble opprettet i forbindelse med den nye diskrimineringsloven i 2006, innebar det en sårt tiltrengt autoritet på minoritetenes side. I et offentlig Norge med akutt underskudd på ansatte med minoritetsbakgrunn, og der «rasismeparagrafen» § 135a har vært en sovende paragraf, var det mange som hadde store forventninger til ombudet. Ombudet, og tilhørende nemnd, skal være en uavhengig vaktbikkje for å motvirke diskriminerende praksis i samfunnet. Staten skal selvsagt ikke være et unntak, men denne ukas vedtak viser at nemndas forståelse av hvordan rasismen fungerer i praksis, ikke er så høy som man burde forvente. Vedtaket innebærer en svekket rettssikkerhet for personer med mørk hudfarge, og sannsynligvis en svekket tillit til offentlige etater blant minoriteter. Hvordan er det mulig at to offentlige tjenestemenn som forlater en livstruende skadd person, et drøyt år seinere bli framstilt som martyrer? Hvem har ansvaret for dette absurde rolleskiftet? Det er lett å svare media.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer