BLE LIGGENDE: Ali Farah ble ikke med i ambulansen etter å ha blitt angrepet i Sofienbergparken. Foto: TORBJØRN GRØNNING
BLE LIGGENDE: Ali Farah ble ikke med i ambulansen etter å ha blitt angrepet i Sofienbergparken. Foto: TORBJØRN GRØNNINGVis mer

Media sviktet i Ali Farah-saken

DEBATT: En svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp, skriver Ola Melbye Pettersen.

På fredag fikk den lille familien Farah/Nordberg tildelt et nytt slag. Ikke like fysisk ødeleggende som det Ali Farah fikk plassert i ansiktet den skjebnesvangre augustdagen i 2007, men påkjenningen er neppe mindre for en familie som kjemper for å legge alt det vonde bak seg. Denne gangen er det klageorganet likestillings- og diskrimineringsnemnda som har valgt å omgjøre et vedtak fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). I det opprinnelige vedtaket het det at ambulansesjåførene var forutinntatt i forhold til Farahs etniske bakgrunn, da de forlot han med livstruende hodeskader. Dette skal nå strykes, her har ingen opptrådt fordomsfullt ifølge klagenemnda. Dermed er også Erik Schjenken tilbake i rampelyset, «Det er sinnssykt deilig,» triumferer han i mediene. Det føles nok ikke like deilig for dem som er opptatt av like rettigheter for alle i dette landet.

Vedtaket er svært skuffende, men det følger trenden som startet med A-magasinets åtte siders lange portrettintervju i fjor høst: «En stemplet mann». Etter at Schjenken her fikk stå fram som det virkelige offeret i saken, har hverken norske medier, politikere eller offentlige organer sett seg tilbake. Det som ble gjort mot Ali Farah 06.08.07, er visst ikke lenger så viktig, eller for å si det med Schjenkens egne ord fra Sofienbergparken: «Nå har toget gått for denne mannen.» Da Diskrimineringsombudet ble opprettet i forbindelse med den nye diskrimineringsloven i 2006, innebar det en sårt tiltrengt autoritet på minoritetenes side. I et offentlig Norge med akutt underskudd på ansatte med minoritetsbakgrunn, og der «rasismeparagrafen» § 135a har vært en sovende paragraf, var det mange som hadde store forventninger til ombudet. Ombudet, og tilhørende nemnd, skal være en uavhengig vaktbikkje for å motvirke diskriminerende praksis i samfunnet. Staten skal selvsagt ikke være et unntak, men denne ukas vedtak viser at nemndas forståelse av hvordan rasismen fungerer i praksis, ikke er så høy som man burde forvente. Vedtaket innebærer en svekket rettssikkerhet for personer med mørk hudfarge, og sannsynligvis en svekket tillit til offentlige etater blant minoriteter. Hvordan er det mulig at to offentlige tjenestemenn som forlater en livstruende skadd person, et drøyt år seinere bli framstilt som martyrer? Hvem har ansvaret for dette absurde rolleskiftet? Det er lett å svare media.

For hvorfor har flere store medier brukt hele høsten på å fortelle oss at Erik Schjenken er en empatisk fyr som aldri har hatt noen fordommer, mens knapt et ord er skrevet om Schjenkens kollega og hans fortid i nazigruppa Boot Boys? Og hvorfor har ingen journalister foretatt en kritisk undersøkelse av Ullevål sykehus sin behandling av saken, eller ryktene om dårlige holdninger både på gulvet og ledelsen i ambulansetjenesten? De samme mediene som tidlig dokumenterte overgrepene som fant sted i Sofienbergparken, fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken. De har tydeligvis «glemt» at det er Schjenken selv som har valgt å stå fram i media, mens familien Farah/Nordberg hele tiden har satt søkelyset på Ullevål sykehus og ansvarlige ledere. De vil ikke ha hevn. De vil ha en bekreftelse på at de har blitt utsatt for urett — og en garanti for at ikke andre skal måtte oppleve det samme.

Selvfølgelig er det ikke bare media som har sviktet sitt ansvar de siste månedene. Hvor er samfunnstoppene, ikke minst de fire statsrådene som satte rasismespørsmålet på dagsordenen rett etter hendelsene i parken? Hvorfor tar de ikke til orde når Ali ikke får den oppreisningen han ble lovt? Det er påfallende stille fra den kanten nå. Kanskje har de blitt skremt av at Erik Schjenken har klaget dem inn til Sivilombudsmannen, eller at Frp nok en gang har startet valgkampen med å spille på rasisme? Det er i så fall en særdeles dårlig unnskyldning for å skyve debatten om rasisme i offentlige etater under teppet.

For det er nok å ta tak i:
• Ungdom med minoritetsbakgrunn føler seg ofte med rette forskjellsbehandlet av norsk politi. Politiet selv nekter for problemene, og vil heller ikke innføre en kvitteringsordning for dem som blir utsatt for såkalt «stopp og sjekk» på gata. Slik unngår man å få dokumentasjon på omfanget av ubegrunnede kontroller, og ikke minst hvem som rammes.
• På norske flyplasser jobber tollerne etter prinsippet «jo mørkere, desto mer mistenkelig».
• Innenfor utlendingsforvaltningen behandles «ikke-vestlige» som kriminelle eller løgnere, inntil det motsatte er bevist.

Det er heller ikke uproblematisk at få eller ingen av dem som sitter og vurderer rasismeanklager, enten det er Oslo tingrett eller diskrimineringsnemnda, selv har minoritetsbakgrunn eller har følt rasisme på kroppen. Vi har en stor utfordring i å få offentlige etater til å gjenspeile det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Så lenge minoriteter er underrepresentert i politiet, ambulansetjenesten, og så videre, vil det være grobunn for en diskriminerende praksis. Vi er ikke opptatt av om Erik Schjenken er en spesielt ondsinnet person eller ikke. Han er i alle fall ikke den første som kan ha fått gangsynet forstyrret av etablerte fordommer.

Men statlig rasisme handler ikke bare om hva den enkelte «egentlig» mener. Det handler om de faktiske handlingene som utføres, og hvordan de rammer andre mennesker. Vi har alle fordommer i større eller mindre grad, men ikke alle innehar en maktposisjon overfor andre. Idet Schjenken og kollegaen tar på seg uniformen, representerer de en stat som skal ivareta alle som trenger hjelp, uansett hudfarge. Uavhengig hva Erik Schjenken ellers måtte mene om seg selv, vil vi i SOS Rasisme hevde at han og kollegaen hans utsatte Ali Farah for livsfare den dagen, på grunn av forutinntatte holdninger om «somaliere og narkotika». I praksis utførte de en rasistisk handling, en svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp. Og de som nå beskytter ambulansesjåførene, legitimerer slike handlinger. Ingen setter foten ned, og rasismen kan leve videre. Forhåpentligvis vil vi om tjue år se tilbake, og lure på hvordan det var mulig å forsvare det som skjedde i Sofienbergparken. I mellomtiden kan vi spørre oss hvordan saken hadde blitt behandlet om Ali ikke hadde våknet opp fra koma? Vi får heldigvis aldri svar på det spørsmålet, men skal vi dømme etter den fortsatt uavklarte kampen for Eugene Obiora, er det liten grunn til optimisme.