Medias makt og den enkeltes avmakt

Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor, skriver Bjørn Dalan.

TORE TØNNE valgte selvmord. Han var en samfunnstopp, tidligere statsråd og respektert hedersmann. Han ble uthengt i hårde ordelag som simpel forbryter. Det var mer enn han kunne bære. Mange klandrer media for medvirkning. Harde angrep kan være klanderverdige, men medvirkning til selvmord? Pressen har selvsagt ikke kunnet forestille seg hvordan saken ville kunne ende. Medias rolle og opptreden i denne og lignende saker er et viktig spørsmål som nå ser ut til å bli tatt opp i bredt omfang.

I Aftenposten 3.1.03 etterlyser Jahn Otto Johansen mediedebatten som han mener ble borte. Han omtaler fagets tapte ære og journalisters lave anseelse og troverdighet. Heldigvis er debatten ikke borte. Sjefredaktør, John Olav Egeland, har i Dagbladet 4.1.03 en saklig og balansert artikkel om mediemakten og menneskene. Kåre Valebrokk har i Aftenposten 5.1.03 også en velskrevet artikkel om Tønne-saken som han kaller det triste valg. TV2 har også i «Tabloid» hatt saken til diskusjon 6.1.03. Senere er det kommet flere innlegg. I Dagbladet 7.1.03 foreslår Anne-Kari Torgalsbøen at det heller bør innføres gapestokk enn verbal heksejakt fordekt som kritisk journalistikk. Norsk Presseforbund har oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå Tønne-saken og består av uavhengige medieforskere. Egeland hevder at det er vilje til å trekke lærdom av tragedien i Tønne-saken. Vi får se.

MEN OM DET er begått overtramp i Tønne-saken, er dette ikke eneste overtramp. De er mange. Offeret står som regel alene og mangler ressurser til å slå tilbake. TV2-saken med dopingpåstandene mot en sterk gruppe som idrettsutøvere ble slått tilbake og endte med sørgelige unnskyldninger fra Gerhard Helskog. Det ble også en kostbar fornøyelse for TV2. Offeret var sterkt. Tønne-saken reiser mediedebatt. Offeret tok sitt liv. Men hadde mediedebatten blitt noe av om dopingpåstandene var mot en enkelt lege eller utøver og Tore Tønne ikke hadde tatt sitt liv?

Vi har en fri presse og ytringsfrihet. Pressen skal være vaktbikkje. Den skal kunne kritisere politikere, maktmennesker og offentlige organer. Den skal søke rett og avsløre svindel og urett. Det er prinsipper som står fast og som må forsvares. Men hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

HVA VI DESSVERRE ser for meget av, er at journalistenes stolthet som vaktbikkjer frister til å spille Knut Gribb. Rollen går over til å bli en jakthund som skal knekke offeret. Redaktørene har en stor oppgave i å holde sine «etterforskere» noe i ørene. Situasjonen illustreres ved den glimrende tegning av Finn Graff som fulgte Egelands innlegg i Dagbladet 4.1.03. En engelsk revejakt viser den stakkars rev, som nok vel kan ha syndet ved å knekke en del høner, jaget av et halsende kobbel jakthunder. Jakthundene følges så av jegere. Den lille mikkel skal knekkes. I flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes nok personer som neppe vil bestå en jaktprøve. Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge.

PRESSEFORBUNDET skal granske Tønne-saken. Det er bra, men jeg mener det er altfor snevert. Det finnes overtramp nok. Hans-Wilhelm Steinfeld har i Dagbladet omtalt flere tilfeller. Problemet er generelt. Etter min oppfatning er et av de verste overtramp i senere tid medias forfølgelse av intensivlege, overlege, dr.med. Stig Ottesen ved Bærum sykehus. Den verst glefsende jakthunden var Aftenposten. Stig Ottesen ble av den svenske legen Carl-Magnus Edenbrandt som en tid hadde arbeidet sammen med ham ved Bærum sykehus, i 1998 anmeldt til sykehusledelsen for å ha utvist aktiv dødshjelp overfor en pasient. Uten at Ottesen sa noe, ble det også raskt kjent hvem pasienten var. Senere utvidet anklageren sin anklage med ytterligere ti drap i perioden 1993- 1998. Aftenposten gjorde felles sak med anklageren og ble effektiv våpendrager. Da helsedirektør Anne Alvik ikke lot seg overbevise av drapsanklagene, ble hun sterkt angrepet. Leger som Helsedirektoratet konsulterte, ble beskyldt for å være inhabile, hvilket Justisdepartementets lovavdeling fant at de ikke var. Helsedirektoratet ble temmelig overkjørt av media, og saksbehandlingen var antagelig ikke den beste. Det førte til at helsedirektør Anne Alvik trakk seg fra sin stilling. Hun har omtalt saken i Aftenposten 3.12.02.

Aftenposten engasjerte også to svenske sakkyndige som tidligere uten særlig suksess hadde opptrådt som sakkyndige. De erklærte drap. Aftenposten fikk innsyn i journaler og offentliggjorde 9.3.2000 hvilke ti personer Ottesen hadde drept. Navnene er ikke nevnt, men når kjønn, alder og dødsår er oppgitt, kan det ikke være særlig vanskelig for familie og venner som kjente de avdøde og deres lidelser å forstå hvem som skulle være drapsofrene. I mars 2000 startet politietterforskningen. Etter avhør av 300 vitner henla Riksadvokaten saken. Anne Alviks standpunkt viste seg å ha vært det riktige. For ikke å bryte taushetsplikten holdt Stig Ottesen seg i ro.

ETTER AT SAKEN ble henlagt, har Stig Ottesen på Aschehougs Forlag i fjor utgitt en bok med tittel «Må jeg dø i smerte ?» I meget behersket form gjennomgår han i boken heksejakten, samtidig som han saklig gjennomgår de problemer legene står overfor når pasienter på rask vei mot døden vrir seg i smerter. Ottesen er imot aktiv dødshjelp, som han beskyldes for. Men en dag må vi vel også komme videre slik at spørsmålet om aktiv dødshjelp tas opp.

Rune Slagstad har i Aftenposten en artikkel med tittel «Ved høstjaktens slutt». Etter hans mening reiser Tønne-saken pinefulle spørsmål ved den norske rettsstat og dens funksjonsmåte. Men skal vi ha en fri presse som vaktbikkje og ytringsfriheten beskyttes, vil lovregulering i dette området være vanskelig. Det prinsipielle spørsmål må først rettes til media selv. Pressen må få på plass en etikk hvor det læres hederlighet, varsomhet og nødvendig hensyn til enkeltmennesket. Spesielt gjelder dette hvor det reises spørsmål om forseelse, forbrytelse og straff. Her i disse sakene har også pressen gitt fullstendig blaffen i det kontradiktoriske prinsipp som gjelder i all rettsbehandling. Kanskje bør det bli lovreguleringer om et strengt erstatningsansvar ved overtramp. TV2 ble påført et større erstatningsansvar etter dopingsaken. Førstelagmann Nils Erik Lie har foreslått forbud mot at pressen intervjuer vitner i rettssaker. Jeg kan være enig. Vitnene kan bli villedet. Utsagn kan nyttes til forhåndsdom i pressen.

SÆRLIG ILLE er det at pressen på egen hånd oppnevner en rekke «sakkyndige» slik som i Bærum-saken. Alle som har arbeidet med rettssaker, vet hvor vanskelig det ofte er å finne personer som har den sakkyndighet saken krever, som er habile, objektive og fri for fordommer og fundamentalisme. Skal en sakkyndig tillegges betydning, må vedkommende eksamineres av begge parter og forklare seg om sine kunnskaper, sin gjennomgåelse av saken og angi hvilke momenter som er blitt avgjørende for konklusjonen.

Hvordan man skal hindre pressens bruk av mer eller mindre kompetente sakkyndige i saker som kan føre til straffeforfølgning, bør Redaktørforeningen ta opp til debatt. Den reportasje som journalistene kommer med i forfølgelse av enkeltmennesker, spesielt i straffesaker, bør redaktørene være ytterst skeptiske til. Skal forholdene bli bedre, må i første rekke media selv stille opp etiske regler som overholdes.