Medias nederlag i Tsjetsjenia

«Russiske myndigheter har klart å få krigen i Tsjetsjenia til å forsvinne. Hvordan er slik trolldom mulig i informasjonsalderen?»

Titusener av mennesker, det store flertallet sivile, er drept under krigen i Tsjetsjenia som i høst går inn i sitt tredje år.

Dette er den største menneskerettslige krisen i vår del av verden: menneskerettighetsorganisasjoner og journalister har dokumentert massakrer, forsvinninger, tortur, voldtekter og alle mulige slags vinningsforbrytelser i skyggen av de føderale styrkenes «antiterroristiske operasjon».

Den franske filosofen André Glucksmann beskriver Tsjetsjenia som «en enorm ghetto hvor det er lov å bombardere og skyte på alt som beveger seg, og hvor de massakrerende troppene er sikret straffefrihet». Likevel er krigen i Tsjetsjenia i ferd med å bli glemt. Russiske myndigheter har klart å få krigen til å forsvinne. Hvordan er slik trolldom mulig i informasjonsalderen?

I løpet av de siste femten årene har den utenrikspolitiske arena åpnet seg, og medias rolle i internasjonal politikk er blitt større. Media ble det avgjørende middelet for å skape og føre krig. Krigene i det tidligere Jugoslavia på nittitallet er utenkelige uten media, noe som er beskrevet utførlig blant annet i boken «Forging War» fra 1994.

Men samtidig som media var springbrettet til makten for konfliktpolitikere som Slobodan Milosevic, var det også media som influerte internasjonale politikere til å forsøke å stoppe Milosevic-regimets kriger i Bosnia og Kosovo.

Enda tydeligere var medias innflytelse under den første tsjetsjenske krig fra 1994 til 1996, da russiske journalisters rapportering av de vilkårlige grusomhetene i Tsjetsjenia bidro til å gjøre krigen upopulær.

Det var russiske journalister og ikke bare tsjetsjenske soldater som førte til at russiske myndigheter ble tvunget til å inngå fred med den tsjetsjenske ledelsen. Lærdommen er at skal man føre krig, er man avhengig av en grad av kontroll over media.

Den andre tsjetsjenske krigen brøt ut høsten 1999. Den har ikke vært noen militær suksess. Tapene har vært store, og republikken er fremdeles ikke sikret. Tsjetsjenske angrep og russiske militære straffeaksjoner pågår fremdeles. Ødeleggelsene har vært enorme. Det har også de militære utgiftene vært, for ikke å snakke om de humanitære omkostningene både for den tsjetsjenske og den russiske sivilbefolkningen som skulle reddes fra «terroristene». Men russiske myndigheter har vunnet den viktigste krigen, krigen om media. Russiske medier forteller i all vesentlighet den offisielle versjonen om krigen. Vestlige medier forteller nesten ingenting.

Resultatet har vært at Putins popularitet og autoritet er solid: han anses å ha innført «lovens diktatur» i Russland, han mottas som en respektert statsleder i Vesten. President Putins politiske persona er tuftet på krigen. Krigen brakte ham fra statsministerposten til presidentembetet. Han er mannen som skal rydde opp i de løse trådene etter Jeltsin-perioden og vise verden (og Russland selv) at Russland er et mektig land med en profesjonell hær og handlekraftig ledelse. Krigen i Tsjetsjenia er symbolet på alt dette: det handler om å bygge et image, ikke om å oppnå noen militær målsetning.

Den store forskjellen fra den første tsjetsjenske krigen er at massemedia nå er underlagt langt sterkere kontroll. Den siste riksdekkende, uavhengige tv-kanalen ble underlagt statlig kontroll våren 2001. Journalisters mulighet til å reise i krigssonen har vært sterkt begrenset. Det er bare enkelte journalister som Andrej Babitskij og Anna Politkovskaja som med fare for sitt eget liv har stått for uavhengige reportasjer fra Tsjetsjenia. Men reportasjene deres har bare kunnet gå usensurert i Radio Liberty, en amerikanskeid radiostasjon. Politkovskaja forteller at flere av kildene hennes har forsvunnet eller blitt drept i løpet av våren 2001, selv om de var omtalt med falske navn. Hun tror at føderale tjenestemenn har sporet opp og tatt av dage vitner til krigsforbrytelser.

For det andre fikk krigen en god begrunnelse ved at den tsjetsjenske, wahabitiske geriljalederen Shamil Basajev plutselig gikk til angrep på russiske styrker i Dagestan og ved at fire store bygårder i Moskva og det sørlige Russland ble ødelagt i bombeaksjoner som kostet rundt tre hundre mennesker livet. Det har aldri blitt klarlagt hvem som sto bak attentatene, men myndighetene var raske til å hevde at ugjerningene var tsjetsjenernes verk og at det nå en gang for alle måtte ordnes opp med tsjetsjenske «terrorister og banditter».

For det tredje fikk krigen en god begynnelse for de russiske myndighetene. Den første fremrykningen foregikk i rolige former uten store tap. Dette var fordi tsjetsjenerne konsentrerte styrkene sine sør i landet, men førsteinntrykket av en godt planlagt og profesjonelt utført militæroperasjon fikk feste - og har i stor grad holdt seg siden. Hæren fikk oppreisning for ydmykelsen i 1996, og siden oljeprisen har vært stabilt høy de siste årene, har Russland hatt råd til å føre krig.

Når journalister som Politkovskaja forteller om overgrep, tyveri, ødeleggelse og rusmisbruk, er det mange av lytterne til radioinnslagene hennes som reagerer negativt. Noen kaller henne for en landssviker. Den offisielle versjonen om den antiterroristiske operasjonen er hyggeligere: den forteller om tapperhet, styrke og seier. Dessuten gir den Russland en skjebne og hensikt: forsvaret av den kristne, europeiske sivilisasjon mot islamistisk barbari. En dag vil Vesten takke Russland for alt hun har gjort for å forsvare Europa. Legges alle faktorene sammen er det ikke så rart at historien om Tsjetsjenia er anderledes denne gangen.

Det er vanskeligere å forstå hvorfor Tsjetsjenia ikke en gang er en historie i Vesten. Det rapporteres nesten ikke om krigen i nabolandet vårt. Da Stoltenberg var i Moskva, var Tsjetsjenia et fraværende tema i norske journalisters dekning av statsbesøket. Kanskje er det en viss tretthet etter Kosovo. Folk og media er fremdeles mette på død og overgrep, og orker ikke å ta stilling til en ny opprivende tragedie. Vi er lei av dårlige nyheter fra Øst-Europa. En annen viktig faktor er mangelen på tv-bilder: kameraer har ingen adgang til ghettoen Tsjetsjenia, og uten bilder finnes det ingen historie. En tredje årsak er at tsjetsjenerne ikke synes å ha noen stemme. De er en taus masse uten noen talsmann eller leder som Vesten kan forholde seg til. Media trenger personer for å lage en historie og har ikke brydd seg med å finne disse personene.

Når heller ikke flyktningene fra Tsjetsjenia i de loslitte leirene i Ingusjetia vekker medias interesse, nærmer vi oss et viktig skille mellom Kosovo og Kaukasus som Glucksmann formulerer slik: «Beograd fordrev kosovoalbanerne utenfor landets grenser. Moskva gjør opp med sine rebeller på stedet, uten kameraer. Det demokratiske Vesten lukker øynene og er lettet: Ingen flyktningestrøm truer grensen for hva vi kan tåle.» En flyktning er først og fremst en grufull historie hvis vedkommende kan komme til å ende opp hjemme hos deg. En frysende internflyktning et sted i Kaukasus er ikke like spennende. Så lenge media er tause er det ikke press på internasjonale politikere, som er godt informert om hvilken katastrofe krigen er lokalt, for å gjøre noe overfor Russland.

Medias angivelige symbiose med den amerikanske forsvarsledelsen under Golfkrigen i 1991 førte i ettertid til en ny bevissthet blant vestlige journalister og redaktører om at man ikke skal la seg manipulere av sine «egne» krigførere. Men denne bevisstheten ser ikke ut til å gjelde de konfliktene som ikke direkte involverer vestlige myndigheter. Hverken solidaritet med hardt pressete russiske kolleger eller interesse for den humanitære og menneskerettslige katastrofen som utspiller seg i Tsjetsjenia, oppveier de vanskelighetene russiske myndigheter omgir krigsghettoen med. Vestlige mediers taushet om krigen i Tsjetsjenia viser at de lar seg manipulere til å lukke øynene og mangler evne til å trenge gjennom hindringene krigførerne har plassert mellom dem og virkeligheten.