Det begynner å bli lenge siden partiavisenes tid. Frigjøringen og profesjonaliseringen av mediene, der journalistisk uavhengighet er et soleklart ideal - er uten tvil den dominerende kraften i bransjen. Men på samme måte som resten av samfunnet det siste drøye tiåret er blitt mer politisk ladet, har også finsliping av politisk og ideologisk profil blitt et mer påtakelig element ved norsk presse.
Et av områdene hvor dette har blitt tydelig, er i valget av hvilke stemmer som de ulike mediene slipper til i offentligheten. Nylig skrev Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en omtale av boka «Ytringsfrihet», skrevet av en av avisas faste bidragsytere, Bjørn Stærk. En tydelig høyreorientert skribent med stor gjennomslagskraft, som også har vært på trykk her i avisa med kloke betraktninger rundt 22. juli. Åmås' kommentar kunne leses som et forsvar for avisas publisering av kontroversielle debattartikler, som meningsmotstandere ikke mener fortjener trykksverte i landets største papiravis. Åmås omtaler seg som ytringsfrihetsfundamentalist, og sier seg enig med Stærk i at personer som ser saker fra en annen side - kanskje også får øye på andre ting enn det som er vanlig.
Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Kritikken mot Åmås i etterkant har rettet seg mot troen på ytringsfrihet som et slags trylleformular mot utviklingen av ekstreme, politiske handlinger. Altså at muligheten til å si det man vil, fører til at man nøyer seg med det: Å si det. Det radikale nettstedet Vepsen gikk i rette med Åmås, og krevde bevis for at trykkoker-teorien faktisk stemmer.
Denne kritikken er ikke så interessant. Vi i Dagbladet slipper også til radikale meninger, og har et åpent kommentarfelt nettopp i den tro at relativt
åpen debatt er et gode i seg selv. Det er mer interessant å se på hvilken måte ytringsfriheten praktiseres. Aftenposten har markert seg ved å være hjem for en rekke debattanter med synspunkter som ligger langt til høyre for det politiske spektrum: Nina Karin Monsen, Hanne Nabintu Hærland - og nå sist Arnt Folgerø om nordmenns naive forhold til romfolk. Det er selvsagt ikke noe problem at disse slipper til, men det er åpenbart at radikale venstresideperspektiver ikke dyrkes i samme grad i Aftenposten. Åmås vil sikkert slå meg i hodet med at avisa publiserer et vell av bidrag, fra akademia, fra nye innvandrerstemmer etc. Men ytringsfrihetsfundamentalisme betyr i praksis, i Aftenpostens tilfelle, at man utvider rommet for meningsbrytning mot høyre. Ser man dette i sammenheng med avisas ledere der de for eksempel støtter fripris på bøker, og går langt i å gi støtte til flere friskoler - er det mulig å se et mønster.
Det samme ser vi i de store regionavisene, der særlig Bergens Tidende under sin forrige redaktør Trine Eilertsen finslipte sin borgerlige profil.
Hva betyr dette, så lenge et flertall av norske journalister har sympatier til venstre i politikken? Undersøkelsen av vår stands politiske sympatier forteller som kjent også en annen historie - nemlig den at blant politiske journalister er forholdet motsatt. Stortingets presselosje er mer konservativ, Høyre ville her fått det høyeste antallet mandater.
Vi står foran et valg, og for medieorganisasjoner har et eventuelt maktskifte mye å si. Hele dramaturgien i den politiske dekningen skifter karakter i dét opposisjonen flytter inn. Dagens Næringsliv, som på lederplass har vært den mest konsekvente kritiker av den nåværende regjeringen - har på sett og vis rigget seg til som en framtidig borgerlig regjerings fremste organ. Det er slemt sagt om en avis som de siste årene er godt vant med å motta SKUP-priser. Det skal også sies at avisa tidvis har en like sterk brodd mot Frp som Dagbladet har hatt i dekningen av SV i Lysbakken-saken, et parti vi jevnlig mistenkes å stå i ledtog med.
At mediene er politiske aktører bør ikke overraske noen. At redaksjoner - særlig avdelingene som er knyttet opp mot meningsjournalistikken - er politiske verksteder, er åpenbart. Politikere er sannsynligvis de fremste på å tolke medienes ulike posisjoner, en kunnskap som brukes til å plassere utspill i form av nyheter, intervjuer og kronikker - der de er sikret best mulig eksponering. Vi kan trygt fastslå at høyreperspektivene har rikelig med arenaer i det norske medielandskapet.
