Det begynner å bli lenge siden partiavisenes tid. Frigjøringen og profesjonaliseringen av mediene, der journalistisk uavhengighet er et soleklart ideal - er uten tvil den dominerende kraften i bransjen. Men på samme måte som resten av samfunnet det siste drøye tiåret er blitt mer politisk ladet, har også finsliping av politisk og ideologisk profil blitt et mer påtakelig element ved norsk presse.

Et av områdene hvor dette har blitt tydelig, er i valget av hvilke stemmer som de ulike mediene slipper til i offentligheten. Nylig skrev Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en omtale av boka «Ytringsfrihet», skrevet av en av avisas faste bidragsytere, Bjørn Stærk. En tydelig høyreorientert skribent med stor gjennomslagskraft, som også har vært på trykk her i avisa med kloke betraktninger rundt 22. juli. Åmås' kommentar kunne leses som et forsvar for avisas publisering av kontroversielle debattartikler, som meningsmotstandere ikke mener fortjener trykksverte i landets største papiravis. Åmås omtaler seg som ytringsfrihetsfundamentalist, og sier seg enig med Stærk i at personer som ser saker fra en annen side - kanskje også får øye på andre ting enn det som er vanlig.