Medie-ideelle «Idol»

Hvordan blir et lokalmesterskap i karaoke den dominerende underholdningsnyheten i Norge i nesten tre måneder?

DE ER UNGE. De er uerfarne. De fleste synger greit, slett ikke strålende. De synger coverlåter, det nærmeste kreativitet vi kan håpe på er en personlig tolkning. Og personlig betyr ikke nødvendigvis bra. Skru på P3 hvilken time som helst, så hører du en haug artister som synger fletta av gjengen i «Idol». Der ligger den store seerspenningen like mye i hvem som bommer og synger surt, falskt eller flatt denne gangen. Som artister er kandidatene nesten forhåndsdømt til å bli døgnfluer. TV2s nye grep er døgnflueavl: De prøver å plukke ut døgnfluene allerede før de har krøpet ut av skallet på egget.

SLIK ER DET - og likevel er det en heidundrende suksess. Særlig i mediene. I Dagbladet og VG har program og deltakere blitt fulgt med jevnlige dobbeltsider. Spør man hvorfor, er det enkleste svaret være at «Idol» er noe folk er opptatt av. Det går an å spørre om hvor opptatt de er: NRK har fortsatt flere seere enn TV2 på fredagskvelden. Skal seertall brukes som et mål for hva folk er opptatt av, kunne vi like gjerne skrevet stadige dobbeltoppslag om «Beat for beat». Coverlåter synger de jo hos Dyrhaug rg.

FØRSTE GRUNN TIL AT «IDOL» denne gangen får så voldsom oppmerksomhet, er selvsagt Kurt. Kurt ble et fenomen i forrige runde, siden han sto som en visuell motpol til det meste av det «Idol» syntes å være om: boybandfjes og babefaktor. Men Kurt vant internasjonalt og ga hobbitene et ansikt. Internasjonal seier: slik gir viktighet i Norge. De som er gamle nok til å huske Grand Prix-hysteriet i Bergen etter at Bobbysocks vant, vet det.

ANDRE GRUNN ER FORMATET: Sang som sportsøvelse. Slik kombineres to underholdningsprodukt. Og når man strekker konkurranseaspektet over en hel sesong, som mangekamp, holder man spenningen. «Idol» er «Grand Prix» arrangert som World Cup. I gamle dager hadde avisene kjærlighetsføljetonger - nå har vi «Idol»-dekning i stedet. Konkurranse gir en underholdningsopplevelse av viktighet. Og det at publikum stemmer gir deltakeropplevelse for seerne, millioninntekter for arrangørene.

TREDJE GRUNN ER KONSEPTET: alle kan stille (Nå har DU sjansen!), før en streng jury skiller den ekte varen fra dem som bør holde stemmen sin i ro på badet. Juryens oppdrag i første fase er å være slem, spydig og streng. Produsentens oppgave er å levere nok originaler med fjernt forhold til skjønnsang. Den strenge juryen skaper nettopp en illusjon av profesjonalitet: Her er det tøft, gitt! De rareste søkerne står for underholdningen. Tilbake står de utvalgte.

ALT DETTE GIR MYE å skrive om, saker som er enkle å gripe for leserne, raske og relativt billige å produsere for avisene. Her er tapere og vinnere, lite som trengs å forklares og mye følelser. Godt stoff, i betydningen mennesker å forholde seg til, i en konkurranse det kreves lite å ha en mening om. Deltakernes ungdom gir stoffet en følelse av friskhet og nyhetsverdi, og gir avisene anledning til å trykke bilder av annet enn viktige menn i dress og beslutningstakere i drakt: Vanlige, vakre mennesker i lette klær. Det er et pustehull. Sport gjør ofte samme nytten.

AKSEPTERER MAN at dette er underholdning, meningsløs annet enn som emosjonell tidtrøyte og kommersiell inntektskilde, er ikke «Idol»-fenomenet verre enn som så. I noen grad fortrenger den annet stoff fra Aftenposten, VG eller Dagbladets sider, men hovedsakelig annet underholdningsstoff. Plassen «Idol» tar av kollektiv oppmerksomhet, ville neppe fylles av utenriks og seriøs kultur dersom «Idol» ble lagt ned.

Og når «Idol» er etablert, skjer neste steg: Ved at det er skapt interesse for «Idol», kan figurene i programmene brukes til annen tematikk. Når Anh, som visstnok kunne synge, ikke går videre - er det et lynkurs i et demokratisk problem: Selv ikke favoritter vinner hvis ingen bryr seg med å stemme på dem. Når en deltaker mobbes på nettsider, løftes en drøfting av de presseetiske problemer rundt nettoffentligheten fram fra smalere debattfora ved hjelp av et eksempel som «alle» kjenner.

DETTE MÅ SELVSAGT IKKE forveksles med at «Idol» i seg selv er viktig, eller nyttig. Det er det ikke, verken som TV- eller avisfenomen, for ikke å snakke om som musikk. Det er som annen offentlig underholdning simpelthen noe en kritisk masse mennesker bestemmer seg for å være opptatt av en periode. Når den kritiske massen også inneholder nok journalister, er mediesuksessen sikret.