Mediedekningen av opprøret i Paris

Gangster-identiteten, slik den nå arter seg i de franske drabantbyene, ble i stor grad skapt av mediene på 1980-tallet. Dagens mediedekning av opprøret preges av klisjéer og forutinntatte holdninger.

ETTER FLERE DAGER med bråk og til dels voldelige konflikter i forstedene nord for Paris, begynner norske medier å interessere seg for hendelsene. De fleste er selvfølgelig enige om at det er viktig å sette fokus på samfunnsproblemer som fattigdom, arbeidsledighet og sosial segregasjon, men dessverre går mange av mediene i motsatt retning. I stedet for å fokusere på det problemene bunner i, velger man den tabloide versjonen, og fraskriver seg dermed et viktig samfunnsansvar. Når en kompleks årsakssammenheng reduseres til at «sinte unge gutter og menn» (VG nett 31. oktober) og «rasende ungdomsgjenger» (Aftenpostens nettutgave 31. oktober) gjør opprør, er det grunn til å stille spørsmål ved den norske pressedekningen. Den preges av en hel del forutinntatte meninger om forstadsungdom spesielt og drabantbyer generelt. I mellomtiden har selvfølgelig innenriksminister Nicolas Sarkozy fått det som han vil, og markedsført seg selv som den handlende og reaktive - for ikke å si reaksjonære - presidentkandidaten han gjerne vil fremstilles som.

HVORFOR ER NORSKE MEDIERS dekning av et fransk innenrikspolitisk anliggende viktig? Simpelthen fordi segregasjonsprosessen, som har kommet langt i Frankrike, ennå ikke er så utbredt i de skandinaviske landene. Og fordi oppslag av den typen vi har vært vitne til de siste dagene, ikke bare kan beskyldes for å være tabloide, men også mangelfulle, for ikke å si direkte feilaktige og preget av dårlig journalistisk kvalitet. De bidrar til å bygge opp under akkurat de fordommer som Sarkozy så skamløst tillater seg å uttale. Dette kan på lang sikt få konsekvenser også for enkelte områder i norske byer. Jeg vil her forsøke å plassere de siste dagers hendelser i Clichy-sous-Bois i en bredere kontekst, og dessuten tilføye enkelte opplysninger om hva som ligger bak opptøyene, opplysninger som har vært så å si fraværende i det norske mediebildet. Clichy-sous-Bois er en kommune i Seine Saint-Denis, et fylke som ligger nord for Paris og har en befolkning på nærmere 1,4 millioner innbyggere. Andelen arbeidsledige er blant de største i Frankrike, og ligger stabilt på rundt 15 prosent. Tradisjonelt har det vært et arbeiderfylke, og området mottok en stor andel av nord-afrikanske og portugisiske immigranter under bølgen av arbeidsinnvandring på 1960-tallet. Immigrantene levde under kummerlige forhold i brakker og slumbyer, og de store boligkompleksene ble bygget delvis som en løsning for immigrantene, delvis for å motta den franske arbeiderklassen. Sosiologiske fenomener (se for eksempel Eric Maurin: «Le ghetto français», Seuil 2004) har etter hvert gjort at den tradisjonelle arbeiderklassen litt etter litt har forlatt disse områdene, som noen steder er blitt rene etniske gettoer.

MANGE KOMMUNER opplever en opphoping av problemer knyttet til sosial og kulturell nød, vold og illegale virksomheter. Dessverre er det slik at med en gang et område får rykte på seg som vanskelig, vil de mest ressurssterke familiene flytte ut. Slik blir fattigdommen stadig mer konsentrert. Den franske staten har forsøkt å bøte på disse vanskelighetene ved å gi ekstra midler til skoler og barnehager i spesielt «sensible» soner (de såkalte Zone d\'Education Prioritaire, ZEP), men grunnet stigmatiseringen dette medfølger, foretrekker nå enkelte kommuner å si fra seg denne økonomiske hjelpen. Isolasjonen fra resten av det franske samfunnet blir spesielt stor når det er mangel på politi, sosialarbeidere og leger, noe som igjen kommer av et gjensidig tillitsproblem mellom innbyggere og representanter for det offentlige.

OG HER ER VI VED KJERNEN av hendelsene i Clichy. De to guttene som torsdag kveld omkom etter å ha gjemt seg i en transformatorstasjon tilhørende det franske elektrisitetsverket, skal ha begynt å løpe for å komme seg unna politiet som gjorde en rutinemessig identitetsundersøkelse. A priori hadde ikke guttene gjort noe galt, og det var derfor ingen grunn til at de skulle behøve å komme seg unna. Likevel velger de å stikke av, med den følgen at de reelt blir forfulgt av politiet.Innenriksminister Sarkozy uttalte fredag morgen at guttene rømte «etter et innbruddsforsøk» og at politiet ikke fulgte etter dem. Fredag ettermiddag var Sarkozys forklaring endret til at seks ungdommer ble stanset fordi de drev hærverk på en arbeidsbrakke, men han fastholdt at ingen av dem var blitt forfulgt av politiet (Libération, 31. oktober). I mellomtiden kunne statsminister de Villepin ymte frempå om at det kanskje dreide seg om innbruddstyver. De omkomne guttenes familie har bedt om en uavhengig gransking av hendelsesforløpet. Med andre ord: Uten en gang å ha sikre kilder, tillater to av Frankrikes øverste ledere seg å omtale de omkomne ungdommene som kriminelle, samtidig som de uforbeholdent forsvarer republikkens representanter. Sarkozys neste skritt er å sette en styrke på 400 personer fra opprørspolitiet inn i det berørte området. Grunnen til at de «sinte unge mennene» og de «rasende ungdomsgjengene» gjør opprør, er altså ikke «bare» at politiet, som har som oppgave å beskytte befolkningen, kanskje har vært medvirkende til to tenåringers død. I tillegg til at de mulige gjerningsmennene får all beskyttelse, blir befolkningen systematisk mistenkeliggjort, tilsynelatende uten grunn. Samtidig høster Sarkozy politiske poenger på sitt sikkerhetspolitiske credo, og gjør seg stadig bedre likt til høyre for høyresiden.

RETT SKAL VÆRE RETT: I forstedene finner man både kjeltringer og voldsmenn. Man finner mennesker som tenker dårlig og som oppfører seg både dumt og uansvarlig. Alt kan heller ikke relativiseres og skyves under fattigdomsteppet. Likevel er det er faktum at den franske drabantbyen, slik den ser ut nå, i stor grad ble skapt av mediene på 80-tallet. Den gang resulterte det i gangster-identiteten, gjenskapt av for eksempel rap-gruppen NTM, og glimrende beskrevet av Mathieu Kassovitz i filmen «La Haine». Det er forøvrig interessant å merke seg at den samme gangsteridentiteten har blitt en god inntektskilde for enkelte klesmerker, slik Naomi Klein påpekte i No Logo. Slike referanser, som skaper en slags negativ stolthetsfølelse blant enkelte drabantbyungdommer fordi det så å si er deres eneste alternativ til en slags identitet, tar det tid å endre. Etter adskillige arbeidstimer fra lærere, sosialarbeidere, frivillige organisasjoner og enkelte politikere, var dette endelig i ferd med å endre seg til det bedre. Norske medier burde holde seg for gode til å motarbeide den trenden.