Mediekritikk, men av hvem?

Prisen for selvkritikk

«Mens massemedier som bøker, teater, film og CD-er er gjenstand for individuell og generell kritikk og omtale, har vi i Norge nesten totalt manglet en kontinuerlig kritikk av de viktigste og mest konsumerte mediene: aviser, radio og fjernsyn.»

Markus Markusson formulerte seg som vanlig presist og poengtert da han takket for Scheibler Legats Hederpris i går. Som Dagbladets «Monitor» har Markusson i en årrekke vært den i særklasse mest velfunderte og vidtfavnende mediekritikeren og -analytikeren her til lands, og når mangelen på mediekritikk er bare «nesten» og ikke «fullstendig» total, er det langt på vei hans fortjeneste.

  •  Da gir også spørsmålet seg selv: Hvorfor er han så alene? Hvorfor har vi nesten ingen mediekritikk i Norge? Hvorfor nøyer vi oss med surrogatene: En aldri hvilende moralisme eller en alltid opphisset, liker-/liker ikke-synsing om detaljer? Hva skyldes fraværet av en prinsippiell, kunnskapsrik og kontinuerlig mediekritikk, i en periode der nettopp medieutviklingen har foregått og foregår med rekordfart, og der massemediene i sterker grad enn noen gang før påvirker vår virkelighetsoppfatning og altså spiller en helt ny eksistensiell rolle?
  •  Et nærliggende svar er å peke på norsk presses tradisjonelle laugsholdning: Du kritiserer ikke en kollega. Journalister og redaktører er kolleger uansett arbeidsgiver, og terskelen mellom kritikk og det som er blitt betraktet som reirskiting har vært tilpasset verbal rullestolbruk: svært, svært lav. Denne behagelige tilbakeholdenheten, som er ganske ukjent i for eksempel USA, bør snarest parkeres i glassmonter på pressemuseet, for hvis ikke pressen selv evner å drive den beste mediekritikken, vil den havne i andres hender.
  •  Men ville dét være så ille? Ville det være så ille om det kritiske lyset på mediene ble kastet fra hodelykter fastspent på akademikere, jurister, politikere og verdikommissærer? Ville det ikke være sunt å la andre enn mediebukkene passe havresekken?
  •  Her vender vi tilbake til gårsdagens prisutdeling. «Perspektivrik, orienterende og kommenterende journalistikk knyttet til utviklingen i media,» het det i begrunnelsen for prisen til Markus Markusson. Det er honnørord som i dette tilfellet speiler et vell av kunnskaper og et langt medielivs erfaring, fra det å være utsendt medarbeider der våpen avløser ord til det å redigere en notis på et trygt kontor. Dette er kunnskap som ikke kan erhverves i et auditorium.

Når juristen og journalisten Markus Markusson på et tidspunkt valgte å gjøre sin journalistikk til medieanalyse og -kritikk, kunne han altså gjøre det ut fra grundig kjennskap til to virkeligheter, den i og den utenfor mediene. Når Markussons mediekritikk nå feires som relevant i alle leire, er det ikke minst fordi den har sitt utspring der de to virkelighetene møtes, enten møtene skjer i form av kollisjoner eller myk overlapping. Dette er verdt å huske når vi spør om hvem som best kan forestå mediekritikken, medienes egne folk eller dem som ser det hele utenfra.