Mediekritikk stemples som selvforsvar

SISSEL BENNECHE OSVOLD har i sin artikkel 19.2. som sine vesentlige anliggender psykiatriens holdning til pårørende - samt kritikk av vår artikkel som ikke omhandler psykiatriens holdning til pårørende. Vårt vesentlige anliggende er som gjentatt flere ganger: negative konsekvenser av Dagbladets oppslag 8.2. samt viktige presseetiske spørsmål knyttet til en personfokusert, enkildestyrt, demoniserende reportasje. Det er underlig at hun definerer sitt eget anliggende og kritiserer oss når vårt innlegg faktisk har et helt annet saksinnhold. Det er også underlig at hun i sitt innlegg 19.2. helt ser bort fra at vårt innlegg 13.2. også er forfattet av en med journalistfaglig kompetanse og at kritikken rettes mot psykiateren. Hva er grunnen til det?

I mitt siste innlegg 24.2.05. stiller jeg spørsmål om hvem Dagbladets reportasje 8.2. er tenkt å påvirke og på hvilken måte. Dette spørsmålet besvares ikke av Osvold under henvisning til at Dagblad-oppslaget er klaget inn for Pressens faglige utvalg. Også dette finner jeg underlig. Mitt spørsmål til Osvold er ikke det Pressens faglige utvalg skal ta stilling til. Videre ville det jo være spesielt om en klage til PFU skulle legge lokk på en åpen debatt?

Overskriften «psykiatriens selvforsvar» antyder at jeg forsvarer det som skjedde på Lovisenberg sykehus. Det gjør jeg ikke. Det er Helsetilsynet som skal gjennomgå bakgrunnen for det tragiske selvmordet og ta stilling til eventuelle kritikkverdige forhold.

Osvold og jeg er slik jeg ser det, enige om at pårørende har en viktig stemme som skal lyttes til, at pressens systemkritikk er viktig, og at psykisk helsevern kan bli langt bedre. Men igjen, vi diskuterer forbi hverandre - etter min oppfatning fordi Sissel Benneche Osvold ikke vil møte vår mediekritikk. Når mediekritikk i stedet stemples som psykiatriens selvforsvar, illustreres Dagbladets definisjonsmakt - denne gang utøvd av Osvold.