VÅR EGEN SKYLD: Mediene later som de har glemt at Trump har kastet seg på et tog som kjørte ut fra stasjonen lenge før han tenkte på å stille som presidentkandidat. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
VÅR EGEN SKYLD: Mediene later som de har glemt at Trump har kastet seg på et tog som kjørte ut fra stasjonen lenge før han tenkte på å stille som presidentkandidat. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Debatt: Donald Trump og den amerikanske presidentvalgkampen

Mediene bærer et stort ansvar for Trumps frammarsj

Den brutale sannheten er at sannheten ikke betyr stort i 2016.

Meninger

Støvet har enda ikke lagt seg etter den første debatten mellom Clinton og Trump i 2016. Hva har vi lært om kandidatene?

Christian Christensen, professor i journalistikk
Christian Christensen, professor i journalistikk Vis mer

Helt ærlig? Ingenting.

Kom det fram noe mandag kveld (tidlig tirsdag morgen i Europa) som vi ikke visste fra før? Vi visste at Trump var en dårlig forberedt, uforskammet, fordomsfull amatør. Vi visste at Clinton var en stødig, avbalansert og diplomatisk proff. Vi visste at Trump, som den forvokste ungen han er, ikke kunne motstå å bite på kroken Clinton kastet ut. Og vi visste at Clinton er altfor erfaren til å bite på Trumps krok.

Clinton slaktet Trump for hans rasistiske, islamofobiske framstilling av Obama som en kenyansk muslim. Hun grillet ham for den mannssjåvinistiske, kvinnefiendtlige retorikken han har kommet med. Fra et demokratisk perspektiv var det et skrekkelig skue. Men det var ikke noe nytt.

Så hva lærte vi?

Det vi lærte i går kveld mens vi så på Trump – en mann som ønsker å styre landet i minst 4 år, men som slet seg gjennom en enkel debatt på 90 minutter – er at vi må se i øynene muligheten for at han vinner.

Twitter-strømmen min var full av meldinger om at Clinton hadde knust Trump. At bare et land fullt av tapere ville stemme på ham. At folk kom til å forlate USA om han vant. Twitter- og Facebook-strømmen min var også full av meldinger fra folk i USA som var skrekkslagne over tanken på en Trump-seier de anså som om ikke sannsynlig, så i alle fall mulig.

Hva kan vi lære av denne forferdelige opptredenen? For det var forferdelig. Men oppslutningen hans vil trolig ikke synke så mye. Den brutale sannheten er at sannheten ikke betyr stort i 2016.

Slik er den uforutsigbare, sinte, voldelige, omskiftelige nasjonalismens politikk, der meningsmålinger ikke er mye verdt før valgdagen. Ser vi hjemover, er dette politikken til Le Pen, Orban og Farage. For bare fire uker siden erklærte Trump på Twitter at folk snart ville kalle ham «Mr. Brexit». Med andre ord ville han være mannen som trosset meningsmålinger og konvensjonell kunnskap og forårsaket en enorm omveltning. Vi lo. Det skulle vi ikke ha gjort. Dette er ikke postmoderne politikk, dette er post-Brexit-politikk.

Og her kommer en siste ting vi visste før i går kveld, men som debatten bare forsterket: Journalistikken i USA bærer et stort ansvar for Trumps frammarsj.

Mens sirkuset fortsetter, sitter mediene i USA tårevåte og spør seg selv: «Hvordan endte vi opp her? Hvordan kan vi ha en slik kandidat? Hva har skjedd med USA?»

Dette kollektive, ønskede hukommelsestapet er både talende og foruroligende. I tiår har mediene USA videreført etniske og religiøse stereotyper i nyhetene og populærkulturen, marginalisert ikke-hvite i det amerikanske samfunnet, gjennomgående ignorert systematisk rasemessig urett i det amerikanske rettssystemet og støttet kriger der hundretusenvis av uskyldige muslimer døde, og nå lurer de på hvordan vi havnet her.

De lurer på hvordan selve hvitheten de dro nytte av gjennom aviser, radio og fjernsyn kunne bli noe man utnyttet for å få makt. De later som de har glemt at Trump har kastet seg på et tog som kjørte ut fra stasjonen lenge før han tenkte på å stille som presidentkandidat.

Det beste ettermælet til debatten i går kveld er svaret til en Trump-tilhenger som ble spurt av en CNN-journalist om han syntes Trump vant debatten:

«Tja, jeg vil gjerne tro at han vant».

Clinton vant. Trump vil gjerne tro at han vant. Til syvende og sist kan taperen være USA.

  • Oversatt fra engelsk av Sten J. McNeil Ånnerud
STOLER IKKE PÅ FOLKET: I 2000 tapte Al Gore presidentvalget på tross av at han fikk over en halv million stemmer flere enn George W. Bush. Dagbladet forklarer hvordan. Video: Guro Lindahl Flåten / Marie Røssland / Dagbladet Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook