Mediene lærte en lekse av Wikileaks

Det er mange gode grunner til å mislike Julian Assange og metodene hans. Mediene har lært. Det betyr ikke at han bør utleveres til USA.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Når Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange slepes ut på gata fra den ecuadorianske ambassaden i London, er det egentlig et tiår med mediehistorie, sikkerhetspolitikk og stormaktsrivalisering som må sorteres og fortelles. Materialet er enormt og komplekst. Det er bare å erkjenne at en enkelt kommentar ikke kan rekke over alle aspekter på en fyllestgjørende måte. Ut fra et medie- og ytringsfrihetsperspektiv går det likevel an å trekke noen linjer.

Wikileaks-saken har lært mediene en lekse.

Organisasjonen som Assange er blitt en frontfigur for, startet allerede i 2006. Men det var ikke før i 2010 det virkelig begynte å dryppe. Da fosset det til gjengjeld, med avsløringer av loggene fra den amerikanske krigføringen i Irak og Afghanistan. Opphavet var den tidligere amerikanske etterretningsoffiseren Chelsea Manning, og lekkasjen avslørte drap på sivile og journalister. Hensynsløst og brutalt, og tett på. Det fikk hull på dekningen av krigen på en måte journalistikken har hatt vanskeligheter med de siste årene, fordi den er blitt holdt på avstand.

AMBASSADE: Her blir Assange ført ut av Ecuadors ambassade. Nyheten om arrestasjonen kom kort tid etter at Ecuador opphevet sin beskyttelse av Assange. Video: Ruptly Vis mer

Wikileaks var i siget, og fortsatte seinere samme år med en massiv lekkasje av diplomatmeldinger sendt ut fra amerikanske ambassader. Da begynte noen å stusse. Var det slik at Wikileaks, samtidig som de publiserte informasjon som kunne ha verdi for offentligheten, også satte folk unødig i fare? En gjennomgang som Assosiated Press gjorde i 2016, viste at dokumenter Wikileaks har publisert har avslørt navn og personopplysninger på ofre for overgrep og folk med psykiske lidelser.

Menneskerettighetsorganisasjoner har også bedt Wikileaks være mer forsiktige med innholdet i lekkasjene, fordi aktivister, hjelpearbeidere og andre sivile er blitt satt i fare. Ved å være i nødvendig kontakt med for eksempel en amerikansk ambassade, har deres aktivitet og identitet blitt kjent for grupper og myndigheter som ikke vil dem vel.

Wikileaks har likevel insistert på bred og omfattende publisering.

Varsleren Edward Snowden valgte en annen strategi. Han kom feiende inn på verdensscenen i 2013 med en avsløring om det amerikanske overvåkningssystemet PRISM, som blant annet gjorde det mulig å overvåke nær sagt hvem som helst, hvor som helst. Snowden samarbeidet direkte med utvalgte nyhetsorganisasjoner. Hensikten var blant annet å få hjelp med å sile ut informasjon som kunne ramme uskyldige tredjeparter. Lekkasjen kunne dermed treffe presist.

Det føles litt gammaldags å skrive det nå, men i en tid hvor internett ennå var i sin ungdom, sosiale medier i sin barndom og stordata var et fremmedord, hadde ikke offentligheten helt knekt koden for hvordan vi skulle forholde oss til disse enorme datalekkasjene. Håndteringen av Snowden-saken, kontra strategien til Wikileaks, ble et tidsskille. Forskjellen mellom de to måtene å behandle datalekkasjer, et på sett og vis et ideologisk spørsmål. Wikileaks-strategien er i slekt med den opprinnelige, ideelle tankegangen om det frie og åpne nettet. Etterhvert har mange likevel innsett at også nettet krever visse reguleringer, for å hindre ulike typer overgrep og tyveri av åndsverk.

For mediene var dette egentlig ganske opplagt, når vi fikk tenkt oss litt om. Medier har aldri hatt for vane å publisere kildematerialet sitt. Det er råvare. Medier behandler kildematerialet, forsøker å sortere og ta hensyn, og leverer det ferdige produktet til leserne - journalistikken.

Selv om Snowden valgte en annen vei, har han de siste dagene vist sin støtte til Julian Assange. Han har kalt arrestasjonen et angrep på ytringsfriheten. Hvorfor gidde å forsvare denne visstnok ganske selvgode og arrogante fyren? Han som lekker så det rammer uskyldige, som var overgrepsmistenkt i Sverige, som sto for lekkasje av demokratenes e-poster foran USA-valget i 2016 - som russiske aktører utnyttet for å forsøke å påvirke valget?

Det er mange gode grunner til å være kritisk til både personen Assange og virksomheten hans. Men nå står det om han skal utleveres til USA for å ha fått tak i vesentlig informasjon. Ifølge amerikanske myndigheter handler det om dokumentene Chelsea Manning var med på å skaffe til veie om krigføringen i Iran og Afghanistan, informasjon hvor offentlighetens interesse kan sies å veie tyngre enn USAs behov for sikkerhet. Nå har skiftende maktforhold i Ecuador, og en ny utleveringsbegjæring fra USA som er snekret for å framstå som midlere (med en strafferamme på bare fem års fengsel) snudd spillet for Assange.

Du trenger ikke like Assange for å mene at han ikke bør utleveres til Trumps Amerika.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.