SKILLER IKKE:  Kan det være at norske medier har manglende kunnskap om hva religionskritikk egentlig er og ikke er? Bildet er fra en Pegida-demonstrasjon i Tønsberg desember i fjor. Pegida er en av organisasjonene kronikkforfatterne (se nederst i artikkelen) trekker fram. Foto: Christian Roth Christensen
SKILLER IKKE: Kan det være at norske medier har manglende kunnskap om hva religionskritikk egentlig er og ikke er? Bildet er fra en Pegida-demonstrasjon i Tønsberg desember i fjor. Pegida er en av organisasjonene kronikkforfatterne (se nederst i artikkelen) trekker fram. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Mediene må skille mellom islamkritikk og muslimhat

Å kalle en hel folkegruppe for en forurensning er ikke islamkritikk.

Meninger

Siden terrorangrepet 11. september 2001 har islam og muslimer vært et hett tema i den offentlige debatten. Ukultur i de muslimske miljøene har blitt satt lys på og vanskelige temaer i islam har blitt rørt ved.

Vi har for det meste stått overfor en kritisk, men sunn og saklig debatt som har vært med på å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning. Vi ønsker at det skal fortsette å være slik.

Etter 22/7 har høyreekstreme, antimuslimske og/eller islamfiendtlige (de som ønsker å undertrykke islamutøvelse og/eller avskaffe hele religionen gjennom bruk av udemokratiske midler) personer og grupper vunnet terreng i Norge. Grupper som Soldiers of Odin, Pegida, Norwegian Defence League og Stopp Islamisering av Norge.

Eksistensen av antimuslimer og/eller islamfiendtlige er ikke noe nytt, men det oppsiktsvekkende problemet den siste tiden har vært at disse individene har blitt definert som «islamkritiske» av mediene i Norge. Undertegnede mener dette er en uheldig og feil karakterisering som ødelegger seriøsiteten i en ellers viktig og nødvendig debatt om islam.

Innlegget er også trykket hos Journalisten.no.

Vi henvender oss derfor til norske redaktører, redaksjoner og den enkelte journalist og etterlyser et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor «kritikkens» grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kritikk av uforsiktig og uriktig bruk av islamkritiker-begrepet har blitt rettet mot norske aviser flere ganger tidligere, men sjelden har skribentene fått respons fra de adresserte journalistene eller avisene. Ingen eller svært svak begrunnelse for den upresise karakteriseringen har blitt gitt.

Denne kronikkens skribenter har et svært vidt og mangfoldig spenn. Vi er alt fra konservative muslimer til eks-muslimer. Alt fra norske muslimer sin interesseorganisasjon til sterke islamkritikere. Alt fra samfunnsdebattanter til forskere og akademikere. Alt fra unge studenter til lederskikkelser i ulike trossamfunn. Og mye mer.

Vi er en gruppe mennesker som kan være uenig med hverandre ellers, men akkurat dette enes vi om. 

Denne gangen ikke bare håper, men krever undertegnede svar på henvendelsen. En stor andel av denne kronikkens skribenter stiller gladelig og behjelpelig opp når journalister trenger dem. Vi deltar ikke i den offentlige debatten for å drive monolog og regner derfor med den samme tilliten den andre veien denne gangen. Gjentatt taushet kan ikke tolkes som annet enn likegyldighet fra redaksjonene, redaktørene og journalistene i Norge.

Språk har mye å si

Språket allmennheten utsettes for har mye å si for det virkelighetsbildet de sitter igjen med etter å ha lest en artikkel. Dette handler derfor ikke om kontroll eller sensur av språket, men om viktigheten av advekat begrepsbruk i nødvendige debatter. En begrepsbruk basert på kunnskap.

Bevissthet om begrepene vi bruker er ekstra viktig i polariserte debatter, fordi begrepene vi bruker kan bidra til å fyre opp under en vi-dem tenkning.

Det er det som skjer når journalister bruker ordet «islamkritiker» om aktører i samfunnsdebatten som går lenger enn å være religionskritikere. Aktører som er også politiske premissleverandører og fremmer usanne historier om en gruppe mennesker for å svekke deres omdømme.

«Kritikk» er et ord som kommer fra gresk og betyr å felle en dom, dvs. gjøre en vurdering av hva som er sant/falskt eller rett/galt ut fra en gitt standard. Det betyr at den som kritiserer har en formening om hva som er riktig eller sant. Det er derfor en kritiker må basere seg på fakta når det skal felles dommer over (den sosiale) virkeligheten. Hvis man ikke baserer seg på fakta, men presenterer et uriktig eller forvrengt bilde, er det vanskelig å kalle dette for kritikk.

Dersom den feilaktige og forvrengte framstillingen er systematisk, står vi overfor propaganda med fiendtlig innhold. Og dersom det forekommer spredning av uriktigheter for å kunne begrunne udemokratiske og menneskerettighetskrenkende forslag, er dette ikke kritikk.

Når man skal se på hva som er kritikk, er det også viktig å forholde seg ikke bare til hva som blir kritisert, men også hvordan kritikken fremmes (retorikk) og hvilke løsningsforslag man kommer med.

Til tross for denne klare utredningen av begrepet ser vi likevel at mediene gjentatte ganger omtaler mennesker som islamkritikere til tross for at deres hovedbudskap representerer enten hatske, fiendtlige, direkte farlige eller udemokratiske og menneskerettighetsbrytende uttalelser mot muslimer generelt.

Med dette er mediene delaktige i å fremstille antimuslimske og/eller islamfiendtlige holdninger som rimelige og rasjonelle. Å definere disse holdningene som islamkritiske er med på å legitimere dem. Undertegnede mener på det sterkeste at dette ikke er journalistikken sin oppgave.

La oss ta for oss noen eksempler

Den 13. februar 2013 ble en NDL-aktivist siktet for bombetrusler mot Stortinget. Senere samme dag velger VG å kalle vedkommende for «islam-kritiker». 

Den 30. mai 2015 kaller Hans Rotmo muslimer en forurensning. Den 2. juni 2015 blir han kalt «muslimkritisk» av NRK.no (som senere endret overskriften etter kritikk). 

Pegida-leder Max Hermansen skrev den 28. januar 2016 et innlegg med følgende overskrift på bloggen sin: "MUSLIMER ER NOEN KRIMINELLE JÆVLER!". Den 22. februar 2016 blir han omtalt som «islamkritisk» av NTB. Samme dag blir han også omtalt som islamkritiker på forsiden av TV2.no.

Den 22. februar 2016 ga Hege Storhaug et intervju i Aftenposten hvor hun kom med en rekke utsagn. Koranen må sensureres, hovedsaklig av kirken og biskopen. Man skulle aldri ha tillatt moskeer i Norge og nå bør ingen nye moskeer tillates i Europa. Enkelte moskeer bør stenges. Hijab, ikke kippa og kors, skal forbys fra barnehage til universitet. Gjerder og militær makt må om nøvendig brukes for å stanse asyltilstrømingen inn til Norge. Kun frihetsorienterte politiske flyktninger kan slippe inn.

«Dysfunksjonelle» innvandrerfamilier som har tilhørighet i den islamdominerte verden må betales for å flytte ut av Norge. Basert på kun det faktum at majoriteten av de over en million migrantene og asylsøkerne som kom til Europa i fjor er muslimske menn blir det konstatert at de ikke kan være såkalt «frihetssøkende borgere».

I samme artikkel karakteriserer Aftenposten Hege Storhaug som en islamkritiker.

Hva skyldes denne begrepsbruken?

Dette er bare noen få eksempler. Vi ser det samme gang etter gang. Islamfiendtlige og/eller antimuslimske mennesker blir karakterisert som islamkritikere av norske medier. Som utenforstående er det vanskelig å forstå hva dette skyldes.

Kan det være at norske medier har manglende kunnskap om hva religionskritikk egentlig er og ikke er? I så fall har vi til en viss grad forsøkt å tilby den kunnskapen i denne kronikken. Forskere og akademikere er også tilgjengelige for å kontaktes om mediene skulle være i tvil om hva som er innenfor «kritikkens» grenser.

En annen årsak kan være at media på en ukritisk måte akseptere disse individene og grupperingenes merkelapp på seg selv. Man skal selvfølgelig la mennesker få definere seg selv. Men medias oppgave er også å etterprøve den definisjonen og utfordre deres definisjonsmakt.

Det er dessuten slik at noen alltid må være de første til å tak i en slik utfordring. Handler dette rett og slett om at ingen tør å være de første til å bruke andre og mer rettmessige begreper enn «islamkritiker»? Handler det om å fare i trygt vann lengst mulig? Undertegnede krever at norske redaksjoner bryter ut av denne feigheten.

Denne kronikkens skribenter har ikke til hensikt å legge seg opp i interne redaksjonelle vurderinger eller avgjørelser. Det er redaksjonenes oppgaveområdet. Det vi ønsker er å problematisere en type vanetenkning som hindrer en i å sondre mellom legitim og nødvendig islam- og religionskritikk og det som er noe ganske annet.

Daglig blir islam og muslimer diskutert i media og på sosiale medier. Det er mye god meningsbrytning som foregår både i storsamfunnet, men også internt i det muslimske miljøet. De av oss som er norske muslimer deltar hyppig i slik intern kritikk i moskeer, muslimske forsamlinger, studentorganisasjoner og ved middagsbordet.

Islamkritikk, som all annen religionskritikk, er essensielt i frie og demokratiske samfunn. Det er ingen tvil om at religion har makt over individer og grupper. Av den grunn er religionskritikk også en form for maktkritikk. Det er derfor ikke islamkritikk undertegnede vil til livs. Det er derimot den vi mener er i fare for å forsvinne.

For hva skyldes egentlig 19 år gamle Jakob sin frykt for å fremstå som en rasist hvis han kritiserer islam? Kan en del av grunnen være at han frykter å sidestilles med antimuslimske og/eller islamfiendtlige meningsbærere?

Han erklærer klart og tydelig på slutten av innlegget sitt at han ikke er medlem av Soldiers of Odin eller Hege Storhaug-tilhenger. Hvorfor dette behovet for å markere avstand fra disse meningsbærerne? Medienes uriktige bruk av islamkritiker-begrepet skremmer bort folk fra å kritisere islam eller aspekter ved det muslimske miljøet. Det kan umulig være sunt for samfunnet vårt.

Å bekjempe ekstremisme og terrorisme, å drive med saklig faktabasert religionskritikk, å forsvare menneskerettigheter, å løfte opp frihetens fane for individets rettigheter, uavhengig av om individet er mann, kvinne, eller homofil, å belyse uting i det muslimske miljøet, er en ting.

Men å kalle en hel folkegruppe for en forurensning, å ville kaste alle mennesker med en spesifikk tro ut av Norge, å ville gå inn for statlig overvåkning og stenging av norske moskeer, å fremme forbudspolitikk rettet mot en spesifikk norsk minoritet, å stoppe all innvandring fra muslimske majoritetsland, å ville bruke militær makt for å stoppe asyltilstrømning av muslimer som ikke er politiske og «frihetsorienterte», å mene at muslimer er noen «kriminelle jævler», å fremstille muslimer som verdens fiender, er noe annet.

Konspiratorisk muslimhat og islamfiendtlighet er ikke islamkritikk. Denne lite gjennomtenkte karakteriseringen av alle og enhver som islamkritikere skader den offentlige debatten om islam. Ordet islamkritiker er en betegnelse for folk med en viss saklighet, tyngde og et visst fotfeste i virkeligheten i sine argumenter.

Det er essensielt å forstå at ikke all selverklært religionskritikk kan defineres som kritikk. Det går et sted en grense. Og denne grensen trenger helt tydelig norske medier å finne frem igjen.

Så respekterte norske redaksjoner, redaktører og journalister, undertegnede ønsker at dere tar en edruelig omgang med begrepsbruken deres. Og hvis ikke - kan undertegnede få en begrunnelse for hvorfor dere bedriver det vi mener er en uriktig begrepsbruk?

Anne Birgitta Nilsen, språkforsker og førsteamanuensis på HiOA
Bushra Ishaq, samfunnsdebattant og lege
Ervin Kohn, forstander ved Det Mosaiske Trossamfunn
Fatima Almanea, frilansjournalist og blogger
Hogne Øian, sosialantropolog og forsker
Islamsk Råd Norge
Isra Zariat, journaliststudent og skribent
Kian Reme, dialogprest
Lena Larsen, religionshistoriker
Linda Noor, daglig leder av Minotenk
Mina Adampour, samfunnsdebattant og lege
Mina Bai, samfunnsdebattant og forfatter
Mohamed Abdi, masterstudent og skribent
Muniba Ahmad, student og skribent
Nanzy Herz, aktivist og eks-muslim
Nefise Øzkal Lorentzen, filmregissør og dokumentarskaper
Olav Elgvin, samfunnsforsker og skribent
Sindre Bangstad, sosialantropolog og forsker
Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og professor
Usman Rana, skribent og forfatter
Yousef Assidiq, grunnlegger av JustUnity