Mediene og Jaglands fall

media På bakgrunn av de siste dagenes oppmerksomhet rundt situasjonen i Arbeiderpartiet og ikke minst forholdet mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland, argumenterer kronikkforfatterne for at mediene i betydelig grad er politiske aktører. Sigurd Allern og Gunnar Bodahl-Johansen arbeider begge ved Institutt for journalistikk.

Med en smilende Thorbjørn Jagland over hele forsiden fastslår Verdens Gang 18. november 1998: «Ny statsministermåling for VG. Folket vil ha JAGLAND TILBAKE.» Knappe 15 måneder senere, 11. februar 2000, forkynner Verdens Gang over hele forsiden at det er Stoltenberg som «knuser Bondevik» i en fersk meningsmåling. «På bare noen timer greide Jens Stoltenberg det Thorbjørn Jagland aldri fikk til: å få folkets tillit som statsministerkandidat,» heter det i ingressen.

Høsten 1998 laget VG flere oppslag som nærmest fratok sentrumsregjeringen dens politiske liv. Tilsynelatende reflekterte avisen folkemeningen, slik enkelte sentrale medier det siste halvåret har reflektert og rapportert om den stadig voksende kritikken mot Thorbjørn Jaglands lederskap innad i Arbeiderpartiet. Kommentatorene har lagt vekt på at fallet både skyldes hans feilslåtte taktikk foran valget i 1997 (med 36,9 som et kjent symbol) og Jaglands svakheter som markedsfører og fjernsynskommunikator. Med Stoltenberg vil alt gå mye bedre, og VG leverer selv beviset gjennom reportasjer og intervjuer fylt av en utilslørt beundring!

At dette skjer uten en saksrelatert analyse av de politiske forskjeller mellom Jagland og Stoltenberg, viser hvor personorientert den politiske journalistikk har blitt. Gjennom forenklinger og motsetninger fester mediene et dramaturgisk grep om publikum. Dialogen mellom velgerne og politikerne foregår på denne scenen. Det etableres en medievirkelighet om politikkens «vinnere» og «tapere» som mediene deretter «speiler». Det er jo det som er deres jobb!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et stykke på vei innrømmes det at mediene også har bidratt til «å framskynde Jaglands fall», slik Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, formulerer det i Dagsavisen (12.2.). Han legger imidlertid raskt til: «Men vår medieorienterte virkelighet kan vanskelig lastes mediene.» Denne selvforståelsen er i dag et felles credo for mange redaktører og journalister.

I VG (11.2.) skriver Marie Simonsen at selvsagt kan medienes dekning til tider ha virket brutal, men Jaglands politiske tabber var hans og ingen annens. Arne Strand oppsummerer i Dagsavisen at Jagland var i ferd med å bli «levende stekt av pressens spotlights», men konkluderer likevel med at det er «feil å påstå at Jagland ble presset vekk av mediene». I Aftenposten (11.2.) sier valgforskerne Frank Aarebrot og Bernt Aardal, under overskriften «Mediene har speilet virkeligheten», at Jagland nok har hatt det tøft, men ettersom mediene har reflektert en uro som faktisk finnes i Arbeiderpartiet, har mediene bare «gjort jobben sin».

At det er uro i et parti som faller sterkt på meningsmålingene, er en enkel analyse. Hvis meningen dessuten er å få fram at misnøyen med Jaglands lederrolle har vært utbredt innad i Ap og ikke er et mediepåfunn, er forskernes påstand isolert sett riktig. Men det er likevel en utilstrekkelig og dels misvisende oppsummering å hevde at mediene «speiler» virkeligheten.

Nyhetsjournalistikk forutsetter utvalg og prioritering. Den kan bygge på faktiske forhold, men også på pseudobegivenheter (arrangert til beste for mediene eller av dem selv) og på tolkninger og meninger. Ikke minst gjelder det siste den politiske journalistikk. Uansett er det journalisten og redaksjonen som strukturerer virkeligheten, som bestemmer hva som skal framheves, hvilken «vinkel» som skal velges, og hvilke kilder som skal brukes. At profesjonelle kilder ofte påvirker disse valgene, og kan bruke mediene som en arena for innspill og utspill, endrer ikke det grunnleggende, nemlig at journalistikk ikke er et «speil» av samfunnet, men en stadig konstruksjon av virkelighetsbilder. Dette ser vi også i striden om Jaglands lederskap i Ap, der enkelte aviser har vært langt mer aktive og engasjerte aktører enn andre.

En følge av den makt nyhetsinstitusjonen har, er at nærings- og organisasjonsliv, politikk og forvaltning, må lære seg journalistikkens språk, sjangere, formater og nyhetsverdier. Selv om medienes makt i mange sammenhenger er begrenset, lever vi definitivt i det de svenske medieforskerne Jan Ekekrantz og Tom Olsson har kalt det redigerte samfunn, med journalisten i rollen både som rapportør og iscenesetter. Journalistikken samler inn et (faktisk) materiale som deretter bearbeides i ulike journalistiske sjangere. Partier og politikere er ikke bare «objekter» for den politiske journalistikk, men journalistikken er også en selvstendig kraft i det politiske liv. Frikoblingen fra partiene har ikke gjort nyhetsmediene «upolitiske» - eller hevet over politikken, det har heller styrket deres rolle som en selvstendig politisk institusjon, med makt til å forfølge egne interesser og verdipreferanser.

Leveranse av nyheter blir for politikerne et styringsmiddel og en vei til makt, noe som ofte gjør politisk journalistikk til beretninger om maktkamp. Men mediene er også selv en politisk aktør, dels som kommentator og fortolker, dels gjennom kildevalg og journalistisk vinkling. Medienes utvalg og vinklinger bli derfor ikke bare en maktbeskrivelse, men også en maktutøvelse. De vinklinger og utvalg VG gjorde foran Ap's siste landsstyremøte, er et godt eksempel:

  • Tirsdag lanserte avisen (i samarbeid med TV2) en «sjokkgallup» som angivelig viste at et Ap med Stoltenberg som leder, vil få en oppslutning på 44,5 prosent. At et lederskifte ville øke Ap's oppslutning var utvilsomt sannsynlig, noe som ble dokumentert i en Opinion-måling i Aftenposten etter Jaglands fratreden, der partiet noterte knapt 35 prosent oppslutning. At VG og TV2-målingen lå nesten ti prosent høyere skyldes åpenbart at spørsmålet i undersøkelsen ble knyttet til Jaglands og Stoltenbergs personer. Feilkilden ble ignorert, det var «Stoltenberg-effekten» som skulle markeres.
  • Onsdag var Jaglands klossete «drittjobb»-formulering i debatten med Hagen om Frp og Jörg Haiders parti, gjort til forsidesak, med en helside inni om «rasende TV-seere».
  • Torsdag fortalte avisen om «Ap i kaos», og som vanlig i deler av VGs politiske journalistikk, ble dette formidlet gjennom navnløse Ap-informanter.
  • Fredag markerte VG «tronskiftet» over ti sider. Det var her avisen fastslo at Jens Stoltenberg «banker Bondevik» i en fersk meningsmåling.

Ser vi dette i en større sammenheng, bør det minnes om at VG på valgdagen i 1997 skrev at det er «best for landet om Arbeiderpartiet får 36,9 prosent og Høyre blir stort», mens sentrumsalternativet i politiske kommentarer ble erklært som «et luftslott» og «en politisk vits». Det beste styringsalternativet er i VGs øyne et liberalisert Ap, frikoblet fra LO, som kan samarbeide med Høyre om alle vesentlige spørsmål: fra gasskraftverk og privatisering til nye framstøt for medlemskap i EU. Av historiske årsaker er det vanskelig å samle dette «VG-partiet» i én organisasjon, men avisen fungerer gjerne som kitt og lim i den moderniserte alliansen.

Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland representerer i Ap-sammenheng stort sett den samme politikken, men Jagland blir likevel vurdert som en politiker med sterkere bånd til LO og det tradisjonelle sosialdemokratiet. Samtidig har Jaglands lederskap av mange innad i partiene - og av kommentatorer i mediene - blitt betraktet som et hinder for fornyet regjeringsmakt og ytterligere liberalisering. Dette har, spesielt etter siste valg, gitt opposisjonen mot Jagland frisk medieluft under vingene.

Norges største løssalgsavis, eid av Schibstedgruppen, er i egne øyne et «partipolitisk og økonomisk fritt og uavhengig dagblad». Derfor forkaster avisen alle vurderinger som krysser denne oppfatning. Vårt poeng er imidlertid at VGs redaksjon, normalt vet hva de gjør og er i stand til å forfølge strategiske mål. Politiske journalister som «tenker likt» og kjenner stemningene i huset, trenger ingen direktiver for å få den rette vinkling. I avishusene - som andre steder - pågår en kontinuerlig sosialiseringsprosess som påvirker redaksjonelle valg. Den som i dag vil studere politiske prosesser og politisk påvirkning må også studere slike agendaer.