Mediene, partiene og demokratiet

«Hvorfor ønsker ikke staten da å kontrollere de politiske partiene på samme måte som mediene?»

I sin klassiker fra 1962, «Borgerlig offentlighet», tok den tyske filosofen Jürgen Habermas opp to snuoperasjoner han mente var nødvendige for at demokratiet skulle fungere i den «liberale rettsstats sosialstatlige transformasjonsprosess». Begge gjaldt rettigheter som opprinnelig var tenkt å gi individet negativ beskyttelse overfor statsmakten, men som måtte omtolkes «positivt som garantier for deltakelse», dersom de i det hele tatt skal «kunne oppfylle sin opprinnelige intensjon på en meningsfylt måte».

Den første gjaldt tale-, menings- og pressefriheten . «Etter at de publisistiske institusjonene selv er blitt en samfunnsmessig makt - en makt som egner seg til privilegering og boikottering av de privatinteresser som strømmer inn i offentligheten og til mediatisering av alle rent individuelle meninger - kan utviklingen av en i streng forstand offentlig mening ikke allerede garanteres gjennom at hver enkelt kan gi fritt uttrykk for sin mening og grunnlegge en avis». Publikum består ikke lenger av formelt og materielt likeberettigede personer, og som følge av dette har «den frie meningsytring gjennom pressen» mistet sin funksjon.

For å gjenopprette verdien av den opprinnelige rettigheten, må forholdet mellom staten og mediene snus. Det er statens «formingsgaranti» som må sørge for «sjanselik tilgang til offentligheten, en ren tilbakeholdenhetsgaranti fra statens side strekker ikke lenger til for dette formål».

Den snuoperasjon Habermas foreslo, ligger til grunn for norsk mediepolitikk. Vi har hatt et statlig kringkastingsmonopol, har konsesjonsordninger for privat kringkasting, og staten opprettholder «en differensiert dagspresse». Vi har fått en fullmaktslov om medieeierskap, der et offentlig tilsyn gis hjemmel til å «gripe inn mot erverv av eierandel i dagspresse- eller kringkastingsforetak» dersom dette gir erververen «en betydelig eierstilling i mediemarkedet», og eierskapet anses for å stride mot lovens formål om å «fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmulighetene og et allsidig medietilbud».

Endelig har vi fått Ytringsfrihetskommisjonens utredning. Den er som et ekko av Habermas. I underkapitlet «Infrastrukturansvaret» skriver kommisjonen at «opprinnelig ble ytringsfriheten sett på (...) som en frihet i forhold til statens og det offentliges makt, en garanti mot maktovergrep. Det offentliges oppgaver har imidlertid endret seg gjennom historien. Vi har fått positive rettigheter (...) I ytringsfrihetssammenheng betyr dette at det offentliges forpliktelser er utvidet fra ikke å hindre frie ytringer, til aktivt å tilrettelegge for en offentlig samtale og en fri informasjonsflyt» (NOU 1999:27).

Den andre snuoperasjonen Habermas advokerte, gjaldt forsamlings- og foreningsfriheten . «Som byråkratiserte stororganisasjoner har partier og offentlige interesseorganisasjoner et oligopol på publisistisk effektiv og politisk relevant forsamlings- og foreningsdannelse. Forenings- og forsamlingsfriheten trenger følgelig også her en formingsgaranti som først sikrer statsborgerne deltakelse i den politiske offentlighet gjennom at organisasjonene forpliktes til å ivareta bestemte oppgaver og til å ha en indre orden i sin oppbygning som svarer til disse oppgavene.»

Den norske statens syn på dette ble utprøvd for første gang i høst, da ni suspenderte og ekskluderte tillitsvalgte i Oslo Fremskrittsparti brakte sin sak inn for namsretten. De ni tapte så det suste. Ikke på et eneste punkt fikk de rettens medhold. Ønsket partiets sentralstyre å behandle de tillitsvalgte slik, ja så fikk det behandle dem slik. «Det må være sentralstyrets egen sak å vurdere behovet for rask avgjørelse opp mot faren for å pådra seg og partiet kritikk for uforsvarlig saksbehandling,» sa namsretten. Det spilte åpenbart ingen rolle at de tillitsvalgte som sentralstyret ønsket å kvitte seg med, var valgt av partiets medlemmer på normal demokratisk måte.

Retten gjorde seg tvert om flid med å trekke en klar grense mellom organisasjoner som fagforeninger og næringsorganisasjoner på den ene siden, og politiske partier på den annen. «De politiske partiene tar ikke sikte på å fremme medlemmenes velferd, men i valg å vinne tilslutning for de synspunktene partiet til enhver tid ønsker å fremme. På denne bakgrunn må de styrende organer i partiet ha en høy grad av frihet til å bruke de virkemidler overfor medlemmene som anses egnet til å fremme partiets interesser,» heter det i kjennelsen. Og «i den grad det er behov for noe ytre korrektiv, vil dette være tilstrekkelig ivaretatt nettopp ved at partiet skal stille til valg».

Uten å reflektere over det, tok namsretten her stilling til fordel for det statsviteren William Wright i 1971 kalte den «rasjonelt-effektive» (RE) partimodellen, og mot «partidemokrati»-modellen (PD). I RE-modellen er makten målet og ideologien middelet, og et partisystem basert på modellen gir velgerne retten til å velge mellom oligarkier. I PD-modellen, derimot, er ideologien målet og makten middelet. Partiets formål er å realisere medlemmenes interesser, og dets bidrag til demokratiet avhenger av at partiet selv er demokratisk.

Hvordan kan staten i demokratiets navn gripe direkte inn i interne forhold som eierskap og styringsrett i mediebedriftene, og samtidig toe sine hender i forhold til det interne demokratiet i de politiske partiene? Forskjellsbehandlingen kan i hvert fall ikke skyldes at mediene er kommersielle og partiene ideelle organisasjoner, for staten bryr seg ikke om at mediene tjener penger. Det er kun de «meningsbærende» mediene staten ønsker å kontrollere med sin eierskapslov, og ifølge Habermas gjør den rett i det.

«Meningsbærende» er også de politiske partiene. Ulikt mediene utgjør dette hele deres eksistensberettigelse. Hvorfor ønsker ikke staten da å kontrollere de politiske partiene på samme måte som mediene? Hvorfor blir demokratiet tilstrekkelig ivaretatt ved at partiene framstiller seg for velgerne hvert fjerde år, men ikke tilstrekkelig ivaretatt ved at mediene framstiller seg for leserne, lytterne og seerne hver eneste dag?

Er mediene viktigere for demokratiet enn partiene? De er ikke valgte av folket, nei vel, men folket velger heller ikke medlemmer til de politiske partiene. Mediene kan ha større ressurser og høyere kompetanse, og har således potensial til å ivareta en demokratisk elitisme i platonsk ånd. I partipressens tidsalder var ansettelse i partiavisen omtrent eneste mulighet til å drive med politikk på heltid. I et politisk system der kun Fremskrittspartiet befinner seg utenfor «solidaritetens grenser», for å låne et begrep fra Willy Martinussen, er mediene også temmelig alene om å levere et korrektiv. Alt i 1963 sa vår daværende landsfader at det er pressen, ikke partiene, som utgjør den egentlige opposisjonen i Norge, ifølge Stein Rokkan i den berømte artikkelen om numerisk demokrati og korporativ pluralisme. Men pressen har ikke noe ansvar for staten. «Makt uten ansvar» er den treffende tittelen på James Curran og Jane Seatons kritikk av pressens ideologi (1985).

Eller kanskje mediene er farligere for demokratiet? Kanskje bidraget fra Aftenpostens redaktør til det Rune Slagstad kaller «Kunnskapens hus», er en trussel mot vår styringsform? For ikke å si bidraget fra Dagbladets redaktør, han som forsvarte bruken av kyssebildet.

Eller er det seg selv staten beskytter mot mediene, og ikke demokratiet? Mediene omtales gjerne som den fjerde statsmakt, et korrektiv til den lovgivende, utøvende og dømmende. De politiske partiene er ikke bare private organisasjoner, men også aktive deltakere i den statlige styringen. Den eneste «statsmakt» som står utenfor staten, er de massemediene som ikke eies av staten selv. Er dette årsaken til statens interesse for å gripe inn i de private medienes indre liv, mens det indre liv i de politiske partiene anses for å tilhøre privatlivets fred?