FARLIG JOBB: Norske pressefolk på oppdrag i Mazar-i-Sharif i Afghanistan.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX .
FARLIG JOBB: Norske pressefolk på oppdrag i Mazar-i-Sharif i Afghanistan. Foto: Heiko Junge / SCANPIX .Vis mer

Medienes dilemma

Skal redaktører og mellomledere si nei til å sende reportere til farlige krigssoner og dermed være med på å hindre at sannheten kommer fram?

Kommentar

Spørsmålet er på nytt blitt aktuelt etter at boka «Den lengste krigen» ble lansert i Fritt Ords lokaler i Oslo torsdag kveld. I boka tar frilansjournalist Anders Sømme Hammer, som også har jobbet for Dagbladet, opp spørsmålet. Han er kritisk til at mange hjemmeredaksjoner har satt strengere krav til sikkerhet for å kunne sende ut medarbeidere og mener hensikten ikke bare er å beskytte reporterne, men også å frasi seg ansvar, slik at de skal slippe kritikk om en av dem skulle bli skadd eller drept.

ANDERS SØMME HAMMER, som har risikert livet en rekke ganger, har et godt poeng, men dette er ikke noe enkelt problem. Dagbladet mistet sjøl en av sine mest dyktige reportere, Carsten Thomassen, i januar 2008 i Afghanistans hovedstad Kabul. En hel redaksjon var i sorg, og diskusjonen om reiser i farlige områder kom selvfølgelig opp. Det var helt naturlig at avisas ledelse hevet terskelen for å sende medarbeidere i krigen, og flere redaksjoner i andre medier ble også mer forsiktige. En konsekvens var at mange norske journalister og fotografer reiste med Forsvaret, et kontroversielt tema som også diskuteres i «Den lengste krigen».

FRILANSERE tar ofte støyten, slik Sømme Hammer gjør. Men er det riktig? Den britiske avisa The Sunday Times inngår ikke lenger avtaler med frilansere i Syria fordi avisa ikke vil ta ansvar for deres sikkerhet. Da forfatteren Åsne Seierstad dekket USAs aksjon mot Afghanistan etter terrorangrepet 9. september 2001, jobbet hun i første fase for Dagbladet. Men da hun ville reise inn i Kabul sammen med afghanske geriljastyrker, mente avisledelsen at det var for farlig. Resultatet ble at hun inngikk en avtale med Aftenposten for å komme til Kabul.

DETTE ER IKKE spørsmål det bare er å kimse av. Selvfølgelig har redaktører ansvar for sine medarbeideres sikkerhet. Men massemediene skal også sørge for at folk får vite hva som skjer. Og ikke minst burde sivilbefolkningen i et land ha krav på at deres stemmer kommer fram internasjonalt. Man ser hva som skjer i Syria nå som så godt alle utenlandske journalister har forlatt landet. TV, nettaviser og papiraviser er i stor grad avhengige av bilder og videosnutter som legges ut på sosiale medier - uten å kunne bli verifisert. Og de krigførende kan herje langt friere og mer brutalt mot en sivilbefolkning som ikke ser noen annen utvei enn å flykte, hvis de da ikke blir drept før den tid.

FOR INTERNASJONALE medier er dette er valg mellom pest og kolera. Det fins ikke noe fasitsvar, men for en redaktør kan det være moralsk like ille å utsette sine egne folk for fare som å bidra til at krigsofres lidelser ikke blir dokumentert. Krigen har ingen komfortsone, det må vi kanskje bare akseptere.