LARS HELLE:  Dagbladets sjefredaktør svarer på kritikken mot mediedekningen av terrorsaken. 

Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
LARS HELLE: Dagbladets sjefredaktør svarer på kritikken mot mediedekningen av terrorsaken. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Medienes dilemma

Det er smertefullt å si det, men i en historisk drapssak er det ikke bare hensynet til pårørende som teller.

Da det smalt 22. juli, gikk også startskuddet for en massiv og intens mediedekning. I Dagbladet var vi fra første øyeblikk klar over at medienes rolle ville bli et tema. Vi regnet også med at vi ville være blant dem som i særlig grad ville bli satt under lupen. Vår karakter som løssalgsavis gjør at eksponeringen vår er spesiell.

Det er nødvendig å understreke at terrorsaken ikke rettferdiggjør noen presseetisk unntakstilstand, slik enkelte kommentatorer har antydet. Når vi ellers krever at det norske samfunnet skal gå videre med samme regler og åpenhet som før, og at rettsstatens prinsipper må stå fast, må publikum også forlange at mediene ikke avviker fra vanlig standard.

Flere klager ligger nå på bordet til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Noen av dem går på klassiske blemmer som faktafeil og uetterrettelighet, mens andre går på det som debatten i hovedsak har dreid seg om: eksponeringen av terrorsiktede Anders Behring Breivik.

Dagbladet har fått mye kritikk for vår omtale av siktede og ikke minst billedbruken av ham. At vi har lyttet til kritikken, er det få som tror på. Men det er faktisk tilfelle, særlig i forhold til det store materialet av Breivik-bilder vi disponerer.

At vi ikke fullt ut gjør som de pårørende og noen av de mest aggressive bistandsadvokatene ønsker, er likevel korrekt. Det er smertefullt å si det, men i en historisk drapssak er det ikke bare hensynet til pårørende som teller. Vær Varsom-plakaten og praksis i PFU sier at vi skal ta hensyn til pårørende. Samtidig må dette veies opp mot de innledende, og meget sentrale bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten om medienes informasjonsoppdrag, vern om ytringsfriheten og plikten til å slippe alle synspunkter fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette spennet har PFU i andre sammenhenger uttalt at « ... det ikke kan være slik at de forulempede og krenkede kan gis noen slags vetorett over hva som skal kunne publiseres. Et slikt prinsipp ville gi helt uakseptable konsekvenser for ytringsfriheten.» Det bør gjelde også her.

En av grunnene til at debatten er blitt så krass, kan være at Vær Varsom-plakaten kanskje ikke tar opp i seg regler som gir pårørende rett til å slippe å se gjerningspersonen. Den debatten bør nok komme, men da må vi huske at det vil få konsekvenser for enhver kriminalsak framover. Og det vil få konsekvenser for historieskrivingen, blant annet om terrorsaken, som vil forfølge oss for alltid.

Dagbladet tar for øvrig avstand fra påstandene om at vår dekning av Breivik er ren spekulasjon. Det er tale om kritiske saker, basert på grundige journalistiske undersøkelser og et bredt tilfang av kilder.

Når vi påpeker dette, er det fordi vi må tilbakevise at oppslagene løper terroristens ærend. Dagbladets journalistikk har hatt til formål å avkle det mystiske og opphøyde bildet han har ønsket å skape.

Advokatfirmaet Stabell har bistandsoppdrag for over 40 klienter. Andre firmaer har over 100 klienter. Timeprisen er 905 kroner. Det er ikke urimelig å anta at det brukes 100 timer på hver klient. For advokatfirmaene betyr dette altså en millionomsetning.

Det kunne likevel ikke falle oss inn å påstå at de gjør dette for pengenes skyld. Og det til tross for at koordinerende bistandsadvokat og sjefsmedierefser Mette Yvonne Larsen, som er ansatt i Stabell, stadig får lov til å si at mediene bare skriver om denne saken for pengenes skyld.

Hennes kollega Harald Stabell opptrer som ekspertkommentator i NRK. Han er pedagogisk og gjør en god innsats, men NRK må svare for uavhengigheten hans. Det er for øvrig interessant at Stabell fører et prinsipielt resonnement for åpenhet, samtidig som kollega Larsen anker tingrettens avgjørelse om å åpne rettssalen inn for lagmannsretten.

Det er viktig at mediene overvåker hverandre. Vi må tåle kritikken og vi prøver å svare på den. Ved siden av NRK, er det avisa Aftenposten som hittil har brukt mest plass på mediekritikk. Det har de gjort med en påfallende grad av selvtilfredshet, både på reportasje- og kommentarplass. Konsekvent retter de blikket mot det de mener er andres tabber, mens de like konsekvent fortier eller forherliger sin egen journalistikk. Det er heller ikke måten å gjøre det på.