UTDATERT: Norsk mediepolitikk er utdatert, og har ikke blitt tilpasset den største strukturelle endringen for mediebransjen siden partipressens dager og den gang landet fikk de første tv-signalene. Foto: NTB Scanpix
UTDATERT: Norsk mediepolitikk er utdatert, og har ikke blitt tilpasset den største strukturelle endringen for mediebransjen siden partipressens dager og den gang landet fikk de første tv-signalene. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mediepolitikkens DDR

Norsk mediepolitikk bremses av venstrekonservatisme, som helst ser at alt er slik det alltid har vært.

Kommentar

Det har blåst opp til storm i et lite hjørne av den norske medieandedammen, der hvor redaktørene normalt plasker rundt og koser seg som gode kolleger skal.

Grunnen er at sjefredaktøren i denne avisa og administrerende direktør hos vår eier, Aller, sammen har tenkt høyt om det de mener er en nødvendig endring av mediepolitikken og et pressestøttesystem fra 1969.

Redaktørene hos de store pressestøtteavisene har dannet felles front, og skriver i et innlegg i Dagens Næringsliv at Dagbladet «truer borgfreden». Det er en fred som består i at noen sitter på innsiden av borgen og spiser fett, mens andre sitter på utsiden og sulter. Ikke... (smatt, slafs)... forstyrr borgfreden!

Problemet for norsk mediepolitikk er følgende: Den er utdatert, og har ikke blitt tilpasset den største strukturelle endringen for mediebransjen siden partipressens dager og den gang landet fikk de første tv-signalene. Men, det engasjerer få, og nesten ingen har interesse av å endre den. Ikke NRK, som får 5 av totalt 8 milliarder som staten kanaliserer til mediene. Ikke TV2, som har hatt særfordeler og hundrevis av millioner i ekstra inntekt som kommersiell kringkaster. Og ikke pressestøtteavisene, naturligvis.

Hvis du går inn og kritiserer systemet og ber om nye ordninger som gir en mer rimelig fordeling av statens innsats for å opprettholde mediemangfold i Norge, blir du straks anklaget for å rasere det ene og det andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed har ikke politikerne interesse av å endre mediepolitikken, heller. Politikere vil helst ikke rasere. De foretrekker krakelering, og klatting.

Vi som følger med på denne elendigheten, får av og til noen glimt av håp. Mediemangfoldsutvalget ble satt ned av denne regjeringen, for endelig å gjøre en fullstendig gjennomgang av statens virkemiddelapparat overfor mediene. Endelig! Helhet! Men straks TV2s allmennkringkasteravtale nærmet seg slutten, kom kanalens visjonære ledere løpende til stortingspolitikerne og truet med nedleggelse av nyheter og flytting fra Bergen. Dermed var Stortinget beredt til å sende millioner til TV2. Regjeringen brøt inn i arbeidet til Mediemangfoldsutvalget, og ba dem hurtigutrede forslag til løsninger for finansiering av TV2. Helheten ble torpedert allerede før utvalget fikk arbeidet ferdig.

Resultatet var en svært påholden anbefaling om innkjøp av nyhets- og aktualitetsinnhold i en kort tidsperiode, tre til fem år. Innen den tid vil markedet ha endret seg nå mye at det er meningsløst å gi penger til lineær nyhetsproduksjon. Vi har jo fått dette internettet, som alle driver og publiserer på.

Men utvalgsleder Åmås ville ikke ha noe krav om lokalisering i Bergen. Det fikk tommel ned i Stortinget. Arbeiderpartiet vil kjøpe lineære tv-nyheter fra Bergen, dermed basta. De har tross alt politisk kontroll med byen.

Og inne i borgen er de enige om dette er en god idé. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen slår fast på lederplass i avisa: Støtt TV2!

Norsk mediepolitikk bremses av venstrekonservatisme, som helst ser at alt er slik det alltid har vært. En koalisjon som opptrer som mediepolitikkens DDR, og som ikke skjønner at norske medier uten grep om noen år kan bli Det Det Var.

I Danmark tenker de ofte litt friere, og har tatt konsekvensen av at markedet har endret seg. Mediebransjen flommer ikke lenger over av annonsekroner og milliarder fra betalingsvillige kunder, dermed får også statens midler mye større relativ verdi.

Danskene har derfor laget et nytt støttesystem som gir penger basert på redaksjonelle utgifter. Altså hvor mange journalister du har. Slik får man sikret sterke redaksjoner, og gir støtte basert på innholdsproduksjon - ikke på om du har arverett på en gammel produksjonsstøtteordning. Samtidig er taket satt på 17,5 millioner kroner, slik at de største riksavisene ikke skal stikke av med hele potten. Klassekampen får til sammenlikning 39 millioner kroner i år.

En norsk vri kunne være å lage en ny avgift, som finansierer en større pott til fordeling. Da TV2 fikk særfordeler som allmennkringkaster i 2010 var det fordi kanalen ble formidlingspliktig. Altså måtte kabelselskapene betale TV2 for å tilby kanalen til sine kunder.

Hva om alle internettleverandører som betjente norske kunder var pliktige å «formidle» norske nettaviser, og at det fulgte en pris på dette?

Eller hva med en avgift på all digital annonsering? Inntektene kan gå til produksjon av norsk innhold. Så får vi noe glede av pengene før Facebook gjemmer dem unna i Irland eller hvor de nå tilslutt ender.

Hvis det bryter borgfreden å foreslå løsninger som kan redde resten av den norske medielandsbyen, tar jeg sjansen på det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook