TENDENSEN FORTSETTER: : Papiravisenes opplag synker og digitale plattformer overtar. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
TENDENSEN FORTSETTER: : Papiravisenes opplag synker og digitale plattformer overtar. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Mediepolitikkens svarte hull

Det mest dramatiske med avisenes nett og opplagstall er at utviklingen fortsetter som før.

Meninger

Hvert år på denne tida gjennomføres det samme ritualet: Mediebedriftenes Landsforbund legger fram tall over avisene og ukebladenes opplag, nettavisenes brukertall og medienes lesertall. Og hvert år kan man konstatere at avisenes opplag synker. Løssalgsavisene synker mer enn abonnementsavisene, og VG synker mest. Og hvert år kan man konstatere at pressestøttede nisjeaviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid går mot strømmen og vinner opplag. Smalt er slett ikke så galt.

Samtidig viser annonsestatistikken at en stadig større del av annonseinntektene går til nettet. Snart vil nettannonser ha en større andel av markedet enn papir. Når inntektsstrømmen flytter seg til nett krever nye aktører, som søketjenesten Google, sin del av kaken. Da blir det mindre kake igjen. Slik har situasjonen vært siden 2005. Og når er nettet snart modent, det finnes ikke lenger så mange nye brukere å rekruttere.

Unntaket er en ny plattform: mobil. Med smarttelefonene oppsto et nytt bruksmønster. Her erobrer man fortsatt nytt land og nye brukere., og her er veksten for Dagbladet og andre stor. Den andre vinneren er web-TV. Avisene satser stort på levende bilder. Annonsørene liker effekten av reklamefilmer. Det vil igjen endre innholdet på nettavisene: Fra å likne innholdsmiksen i gamle aviser vil de etter hvert likne mer på allmennkringkasternes TV-kanaler: De byr på både nyheter, debatter og underholdningsprogram.

Det som ikke har forandret seg stort er kulturdepartementets mediepolitikk. Den har stort sett bestått i å sitte stille i båten. Den nye regjeringen sendte opp noen forsiktige prøveballonger, men de ble raskt skutt ned. Forslag om å kutte i pressestøtten for aviser med mellom 4000 og 6000 i opplag ble utsatt. Ansvaret for en eventuell beslutning blir dyttet over på Stortinget.

Her følger regjeringen en stø tradisjon fra de rødgrønne. Voltaire sa om legekunsten at legens oppgave var å underholde pasienten mens naturen gikk sin gang. Overført til norsk mediepolitikk virker det som Kulturdepartementets oppgave er å holde avisene i spenning mens utviklingen går sin gang.

Det ligger i regjeringens program at pressestøtten skal kuttes over tid. Problemet er at kutter de noe særlig i støtten vil den endre karakter til gravferdsstøtte. Samtidig kan ikke støtten fortsette i dagens form. Den er basert på en papirplattform som hvert år krymper med fire-fem prosent i året.

I ytterkantene ser vi allerede konturene av en ny medievirkelighet. Politikerne bør tenke gjennom om det er den de ønsker. Fra april i år vil det bare være fire søndagsaviser på papir igjen i landet. Tre av dem vil være Schibstedaviser. De tre Schibstedavisene vil da ha mer enn 96 prosent av markedet. Den dagen Bergensavisen kaster kortene vil de få 100 prosent.

Nettavisene vil selvsagt fortsatt finnes på søndager, for ikke å snakke om statlige NRK, men da bør nettaviser få pressestøtte. På søndager vil være de eneste nummer to avisene som kan utfordre Schibsted. Men skal nettavisene få pressestøtte, vil den ifølge regjeringens politikk måtte tas fra papiravisene, samtidig som den totale pressestøtten skal krympes. Flere må dele en mindre kake. Da vil de meningsbærende avisene måtte slutte å komme ut som papiraviser, og Schibsted vil øke sin dominans alle dager i uka.

Vi skal alle dø en gang, og det skal papiravisene også Men det er nok lenger til enn mange tror. For aviser dør ikke, de krymper. Opplaget krymper, størrelsen på redaksjonene vil krympe med det. Så vil avisene bli tynnere, antall utgivelsesdager vil kuttes. Prosessen tar tid. Mediene flytter gradvis over til nett, men nettinntekter krever nettutgifter. Samtidig vil annonsørene etterspørre mer underholdning på nettplattformene. Når lokalavisene svekkes, svekkes lokalsamfunnet og lokaldemokratiet. Svekkes riksavisene, fragmenteres vår offentlighet.

Alt dette vet politikerne. De vet bare ikke hva de skal gjøre med det. I mediepolitikken prøver regjeringen å tenke mindre, når de burde tenke stort.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook