Medier og annerledeshet

HVIS JEG HAR spisskompetanse i noe som helst, så må det være det å være annerledes. Som utvekslingsstudent til Norge for 25 år siden var jeg «hun fra Malaysia». Som antropolog i norsk sentralforvaltning befant jeg meg plutselig ganske alene blant statsvitere og jurister. Det at jeg er innvandrer gjorde ikke saken bedre. I norsk næringsliv var jeg i mange sammenhenger alene som kvinne og som antropolog med bakgrunn fra offentlig sektor, blant sivilingeniører og siviløkonomer. Hvordan klarer norske medier å håndtere annerledeshet? Her tenker jeg ikke bare på kultur og former for etnisk tilhørighet blant eldre og nyere etniske minoriteter, men også på kjønn, bare for å nevne noen dimensjoner. Det finnes ett pessimistisk og ett optimistisk svar på dette spørsmålet. Knut Kjeldstadli var redaktør for et tre-bindsverk om innvandring til Norge de siste tusen år. Norge som flerkulturelt samfunn er med andre ord ikke et nytt fenomen, selv om denne forestillingen har fått lov til å feste seg. Pessimister vil nok si at ikke mye har skjedd. Samtidig registrerer jeg at det i dag er flere journalister med en annen kulturbakgrunn enn det norske som produserer som det suser. Er man riktig optimist kan man til og med tenke på fremmede aksenter som en dialektvariant.

HVA SKJER NÅR vi kombinerer kjønn og etnisitet? Som likestillingsdirektør har det slått meg at når det gjelder likestilling for nordmenn er man opptatt av å få med mennene («Mennenes inngangsbillett til hjemmet er kvinnenes yrkesaktivitet»), men når det gjelder likestilling for innvandrere kan det virke som om det er mest interesse, også fra politisk hold - for innvandrerkvinnene. Jeg har ikke møtt så mange som er interessert i innvandrermenn på samme måte. Kanskje henger dette sammen med det antropologer vil kalle en «kulturalisering» av innvandrermenn og innvandrerkvinner? Det kan virke som om mediebildet er preget av en kulturell todeling av disse gruppene: en «demonisering» av innvandrermenn og en «offerliggjøring» av innvandrerkvinner. Det siste gjør og at vi ser på Norge og nordmenn som friggjørere av disse kvinnene. La meg komme med et eksempel på hvordan denne kjønnede todelingen gjør oss blind. Vi vet at ungdom i Norge tar veldig tradisjonelle utdanningsvalg. Derfor har bl a NTNU i Trondheim nå en kampanje for å få flere jenter til å velge datafag. I Tyrkia derimot, er halvparten av ingeniørstudentene kvinner, yes, muslimske kvinner. Mange av disse går sikkert også med skaut på hodet. Mitt budskap til NTNU er derfor å kjøre en målrettet kampanje mot tyrkiske jenter her i Norge, få dem opp til Trondheim før de blir for norske og tar utdanningsvalg som ligner norske jenters.

REGJERINGEN ER OPPTATT av å få innvandrerkvinnene ut av deres isolasjon og inn i det norske samfunnet. Denne samme regjeringen innførte kontantstøtten, et tiltak som økte valgfriheten, for de 96,6 % kvinner og de 3,4% menn som mottok støtten i 2002. Det jeg lurer på er følgende: hvor mange innvandrerkvinner mottar kontantstøtte? Var det noen som snakket om at disse burde komme seg ut av hjemmets fire vegger? Dette eksemplet viser hvor viktig det er å integrere såkalte «innvandrerspørsmål» inn i alle andre samfunnsspørsmål, og ikke bare segrerere innvandrerspørsmål innenfor gettoen av kriminalitet, rasisme, æresdrap, omskjæring og tvangsekteskap. Vi diskuterer nå pensjonsreformen; hvordan vil denne nye ordningen slå ut for innvandrerbefolkningen? Har noen regnet på det? Har mediene etterlyst noen statistikk? Ekskluderende mekanismer som vi har lært å kjenne i likestillingsarbeid, som å legge skylden for kjønnsubalansen på kvinnene selv («kvinner vil ikke, kvinner kan ikke») og forestillingen om kjønnsnøytralitet, ser ut til å inkludere også andre former for annerledeshet, som kultur og etnisitet. Argumenter om at «innvandrere vil ikke, innvandrere kan ikke» er ikke ukjente. Ei heller forestillingen om kulturnøytralitet. Det er ingen tvil om medias demokratiske ansvar. Det er heller ingen tvil om medias makt til å påvirke våre forestillinger om verden rundt oss. Er det noen som føler et ansvar her?