Medier, vold og mannsroller

Medievold og dens virkning på barn og unge er et tema som stadig debatteres fra ulike synsvinkler. At det i medievoldssammenheng praktisk talt alltid handler om en sammenkobling mellom vold og maskulinitet har imidlertid fått svært liten oppmerksomhet i debatten om og forskningen på medievold.

I senere år har vi sett en utvikling der en del medier rettet mot unge målgrupper formidler bestemte maskuliniteter, mens andre, mer moderne og gangbare maskuliniteter marginaliseres. Mens filmens fremstillinger av kvinner til en viss grad har endret seg i retning av at kvinner ikke utelukkende presenteres som objekter for et mannlig blikk, kan det se ut til at moderne actionfilmer i enda større grad enn tidligere assosierer maskulinitet med aggressivitet, tøffhet og vold. Koblingene mellom maskulinitet og vold gjøres ofte oversynlig, eller overtydelig, om man vil.

Mens medienes fremstillinger av kvinner og kvinnekroppen i flere tiår har vært gjenstand for utstrakt forskning fra feministisk orienterte forskere, har fremstillinger av maskulinitet og medienes funksjon i det mannlige kjønnsidentitetsarbeidet fått langt mindre oppmerksomhet. Dette til tross for at mediene i løpet av de siste 15-20 årene har fått en dominerende plass i unges hverdag, både som kulturformidlere og fordi de tilbyr uttrykksformer som de unge kan forstå sine liv i forhold til. Dagens medier er åpne for flere tolkninger og tilbyr langt flere løsninger til identitetsdannelse enn tidligere. Ikke sånn å forstå at de unge tar til seg mediekunnskapene på en enkel, direkte måte. De tolker og bruker mediene forskjellig og med utgangspunkt i egne sosiale, kulturelle og personlige omstendigheter.

Forskningen viser klare kjønnsforskjeller med hensyn til hva unge foretrekker av film- og fjernsynsprogrammer. Jenter liker dramasjangeren og filmer med romantikk, dans og musikk. Gutter foretrekker action-, karate- og krigsfilm, filmer som ofte inneholder mange action- og voldsscener. Actionfilmen hevdes å ha minst to funksjoner for ungdommer som velger denne filmsjangeren: For det første er det prestisje forbundet med å se slike filmer, det er en måte å demonstrere «mannlighet» på. Actionfilmens stereotypisering av heltenes allmektige kropp tilbyr en symbolikk som mange gutter identifiserer seg med. Det er forståelig sett i relasjon til at kroppen og kontrollen over kroppen har en fundamental betydning for tenåringsgutters utvikling av kjønnsidentitet. For det andre er gutter med svake skolekarakterer og negativ innstilling til skolen mer tilbøyelige til å se filmer med sosialt uakseptabelt innhold, sier Keith Roe. Dette ses i sammenheng med at gutter som av ulike grunner ikke oppnår status gjennom skolen eller andre arenaer, anvender andre kulturelle uttrykk som identitetssymboler.

For noen år siden undret min lille sønn seg over om det bare var kvinner som kunne bli statsministre her i landet. En observant og ærlig refleksjon som bl.a. refererer til at mediene ikke bare reflekterer virkeligheten, men også forhandler frem, formidler og konstruerer ideer om virkeligheten, deriblant forestillinger om kvinner og menn. Bildemedienes massive tilstedeværelse i hverdagen har gjort dem til en ny og betydningsfull arena for konstruksjon av kjønn. Dette reiser viktige forskningsspørsmål: Hvilke bilder av kjønn tilbyr bildemediene de unge i dag? Hva har Hollywoods fremstilling av feminitet og maskulinitet å si for hvordan unge forstår seg selv som kjønnet? På hvilken måte er kjønnskonstruksjon i visuelle medier relevant for forståelsen av kjønn og maktforhold på andre livsområder? Det er i denne sammenheng særlig relevant å spørre hvilken betydning medieinnholdet får i relasjon til at kjønnet bearbeides med særlig intensitet i ungdomstiden, en alder hvor sentrale identitets- og livsvalg står på dagsorden.

Den endrede mediesituasjonen og de endrede samfunnsforholdene rammer tenåringer på en mer gjennomgripende måte enn eldre generasjoner som har skaffet seg en noenlunde stabil identitet. Tenåringstiden kjennetegnes av store ytre og indre forandringer og kan betraktes som et slags «laboratorium» der man prøver ut ulike måter å forholde seg til omverden på. Det er i tenårene at dørene til den indre verden står på vidt gap, og nye valg og identifikasjoner som skal erstatte eller videreutvikle de tidligere, skjer med stor kraft. Det er på denne tiden de mer definitive valgene inntreffer og behovet for forbilder er stort. Fantasien og den fiktive verden har stor betydning for tenåringsgutter, som ofte henter inspirasjon til utforskning av sin «indre verden» ifra idealiserte personer i filmer, TV-serier, dataspill, rollespill osv. De som har vært heldige og sluppet vanskelige kriser i oppveksten er bedre rustet for denne type bilder enn de som har opplevd at barrierene mellom fantasi og handling er krenket.

Smågutters lek med pistoler kan være en måte å leve ut problematiske sider ved seg selv på, i trygge og ufarlige former. Slik er det også med dataspillets og actionfilmens skyting. Men det finnes det ingen gitte svar på når voldsfilmen kan brukes i den indre oppbyggingskampen og når den bare river ned, sier den svenske psykoanalytikeren Else-Britt Kjellqvist. Barn som har vært plaget kan finne ande forbilder i mediene enn det overgriperen representerer, og derigjennom finne styrke til å ta opp kampen både mot bøddelen inni seg og bødlene i omgivelsene. Kjellqvist stiller imidlertid spørsmål ved om ikke utviklingen i mediene i senere år mer har hyllet «bøddelnaturen» hos mennesket, enn å ta avstand fra den. Vi har fått en utvikling der filmen kontinuerlig bryter tabuer og overskrider og oppløser de menneskelige begrensninger i jakten på det grenseoverskridende. At (masse)-mordere og voldsmenn er hovedgestalter i mange filmer er blitt en alminnelig trend som representerer en utvikling som langt på vei avspeiler en heroisering av voldsmenn.

Ser man bildeopplevelsen i et utviklingspsykologisk perspektiv, er små barn mer utsatte for bildenes innvirkning enn ungdommer, og ungdommer mer enn voksne. Det som skiller er bl.a. utvikling av psykiske forsvar og strukturer, kognitiv evne, integrasjon og følelsesmessig modning. For det lille barnet kan bildene i seg selv være traumatiserende dersom det savner hjelpestrukturer i form av voksne som ser sammen med en, og som trøster og forklarer. For tenåringer hvis «jeg» befinner seg i en turbulens, kan bildene aktivere spesifikke sider ved tidligere trauma og intrapsykiske (bevisste og ubevisste) historier. Det handler om et komplisert samspill, der den som har vært dårligst behandlet tidligere, risikerer å bli den som har minst muligheter til å hanskes med f.eks. actionvolden. Dette er en utsatthet som langt på vei er skjult, følgelig kan det lett oppstå vanskeligheter når voksne skal bedømme ungdommers reaksjoner på bilder av vold. Ifølge Kjellqvist er det en stor misforståelse å tro at de som mener å være minst påvirkelige av volden også er det. Selv om tidligere trauma som oftest tier, lever de vanligvis videre i det ubevisste. Det handler om at ulike typer psykiske forsvar aktiveres. Dersom noe blir tilstrekkelig skremmende og truende, er sannsynligheten stor for at det skjer en umiddelbar fortrengning. Men det ubehagelige som fortrenges vil alltid komme tilbake, og da ofte på en problematisk måte.

Man kan gjerne si som Kjellqvist at den mengden av destruktivitet som samfunnet og direkte ansvarlige (produsenter, regissører, etc.) velger å la bildemediene formidle handler om solidaritet med de mest sårbare i samfunnet. Når de ansvarlige skal velge virkemidler, handler det om et moralsk valg som får etiske konsekvenser langt utover den enkelte films eller fjernsynsprograms begrensede rekkevidde.

Som foreldre kan vi kanskje selv stille oss spørsmålet om når våre sønner sist så en film med mannlige forbilder som harmonerer mer med moderne mannlighet og som attpåtil fungerte nyskapende? I en tid der mannligheten er mer i bevegelse enn noen ganger tidligere, skulle det være mye rom for en nyskapning av mannligheten, også på film.