Medievolden har skylden

Det er mange uheldige måter å starte et nytt år på.

DET ER MANGE uheldige måter å starte et nytt år på. Kanskje begynner du å røyke igjen et par timer inn i nachspielet. Kanskje våkner du ut på formiddagen med følelsen av at hopperne i Garmisch-Partenkirchen bruker hodet ditt som landingsplass. Det verste er likevel å få Kjell Magne Bondevik inn i stua på et tidspunkt der nervene ligger utenpå kroppen.

I nyttårstalen rendyrker Bondevik sin vante rolle som autoritær paternalist med et menneskelig ansikt. Statsministeren vet hva som er godt for oss. Vi skal ikke ledes inn i fristelse, men fris fra det onde. De onde fristelsene kommer alltid utenfra. Helst fra utlandet. Via mediene. Og forderver de sårbare og vergeløse: «Som vi sår, så høster vi. Når barn og unge gjennom mediene, video og dataspill ser stadig mer av vold, mobbing og brutalitet, kan vi ikke overraskes over at vi høster så mye av det samme i det virkelige liv.» I sin tale dagen før knyttet også kongen ungdomskriminalitet til mediesamfunnets farer: «Markedet flommer over av dataspill og andre tilbud som spiller på rå vold.» Men det måtte altså en Bondevik til for å se parallellen mellom mediebruk og landbruk.

VANLIGVIS BRUKER konservative moralvoktere en annen metafor når de agiterer for en mer restriktiv politikk overfor «skadelige» mediebilder: Bildene fungerer som forurensning, gift eller narkotika. De siver inn i øynene og rett ut i blodet på seerne, som så får lyst til å imitere det de har sett. Det virker tilforlatelig: Regelmessige doser med sterke og destruktive synsinntrykk må jo føre til noe. Men enhver grunnfagsstudent i medievitenskap vet at denne folketroen underslår mediebudskapenes flertydighet og seernes aktive, medskapende innsats. Hvordan bilder tolkes og brukes, varierer med mottakersituasjonen, med mottakernes bakgrunn og interesser, og virkningene på atferd er mildt sagt uklare.

DETTE INNSER de fleste når vi snakker om voksnes konsum av kunst eller kultur. Snakker vi om barn og unges konsum av «støtende» og «sjokkerende» populærkultur, blir det avfeid som ønsketenkning eller akademisk tåkepreik. Vi nærmest krever en entydig og direkte årsakssammenheng mellom hva barn ser (på TV og video) og hva de gjør. I stedet for å sette oss inn i det ofte komplekse innholdet i skrekkfilmer, musikkvideoer eller voldspregete dataspill, eller gå i dialog med de unge om deres opplevelser av visuelle historier vi selv ikke forstår, går vi rett på de antatt negative effektene: Hva «gjør» dette søppelet med ungene våre?

Etter tragedien ved Columbine High i 1999 der to tenåringer drepte 12 medelever, fikk skrekkrockeren Marilyn Manson, dataspillet «Doom» og filmen «The Basketball Diaries» skylden. I dag kan mange amerikanske lærere ikke se den minste tendens til aggresjon i skolegården uten straks å spørre hva barnet ser på eller leker med hjemme. De store flertall av ansvarlige voksne tar det for gitt at ungdommen er blitt stadig mer voldelig og at underholdningen for unge er blitt stadig mer voldelig. Da må det vel være en sammenheng!

MEN: LIKSOM-VOLD har vært en fast ingrediens i lek, spill, eventyr og fortellinger gjennom hele sivilisasjonens historie, fordi slike fantasier hjelper oss å bearbeide aggressive impulser. Virkelig ungdomsvold i USA har faktisk gått ned i samme periode som dataspill er blitt folkeeie, og ligger nå på det laveste nivået på 30 år. Voldsforbrytere er mindre ivrige mediebrukere enn den allmenne befolkningen. En rapport fra helsedepartementet konkluderer at den sterkeste risikoen for skolemassakrer ikke knytter seg til barns eksponering for medier, men til deres mentale stabilitet og forholdene i hjemmet. Barn lærer vold av sine foreldre eller av andre barn, ikke av å leve seg inn i voldsscenarier som de bedre enn voksne skjønner er fantasier. I høst sendte 33 framstående amerikanske medie- og kulturforskere og psykologer et opprop til myndighetene der de advarer mot troen på dataspillenes «læringseffekt». Ingen seriøse studier har påvist at medievold avler virkelig vold.

MEN STERKE POLITISKE krefter er ikke fornøyd med dette. Og enkelte «forskere» greier å manipulere statistikk slik at den viser like sterk sammenheng mellom underholdningsvold og samfunnsvold som mellom røyking og lungekreft! Her hjemme applauderes slike «beviser» av krisepsykolog Atle Dyregrov og mobbeforskeren Dan Olweus. De spres av Barneombudet og BarneVakten, som utrettelig kjemper mot alskens styggedom i mediene. Og nå bidrar altså selveste kongen og statsministeren til å befeste mytene. Da hjelper det lite at Filmtilsynets Tom Løland, medieviteren Alex Iversen eller spillforskeren Jørgen Kirksæther maner til besinnelse. Moralpanikken skaper unødvendig frykt blant foreldre. Den ødelegger kommunikasjonen med en hel ungdomsgenerasjon som får sin kultur demonisert. Og den tar oppmerksomheten bort fra de virkelige årsakene til mobbing og ungdomsvold.

Følgelig innledet landets to øverste myndighetspersoner dette året med å spre et direkte skadelig mediebudskap til det norske folk. Hvem sa at TV ikke var farlig?