PUGGETID: - At vi lever i en tid med stadig mer faglig spesialisering, som ExPhil-motstanderne poengterer, er ikke et argument mot ExPhil. Snarere er det omvendt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpix
PUGGETID: - At vi lever i en tid med stadig mer faglig spesialisering, som ExPhil-motstanderne poengterer, er ikke et argument mot ExPhil. Snarere er det omvendt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Debatt: ExPhil

Medisin mot skylapper

Det er klokketro på eget fagområdes fortreffelighet og uendelige tilstrekkelighet ExPhil skal være et bolverk mot.

Meninger

Det er i vinden å foreslå å legge ned ExPhil. Først ut var Johan Hertzberg fra Oslo FrP. forrige helgfulgte Akershus Høyre opp. De mener ExPhil bør bli valgfritt for norske bachelorstudenter. Om målet er selvstendige, reflekterte og oppvakte norske studenter vil nedleggelse av ExPhil bære galt avsted.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Både leder i Bærum Unge Høyre og Hertzberg går delvis med på at formålet med ExPhil er godt. Likefullt mener de faget ikke fungerer etter hensikten. Dessverre skal vi se at argumentasjonen deres preg av nettopp den type lettvinthet og raske slutninger som ExPhil oss skal minne oss om ikke å la passere.

De som nå gjør front mot faget mener pensum på Exphil er for bredt. «One-size-fits-all etikk-kurs», kaller en det. Faget blir frustrerende for studentene, sier en annen, når det er så mye rart som skal leses. Men godtar vi ellers at det at et fag virker frustrerende på en student eller en elev er et tegn på at det bør legges ned? Sjelden tror jeg. Frustrasjon som oppstår i møte med et fag er ikke den eneste indikatoren på fagets nytte. Vi kan godt akseptere at frustrasjonen over ExPhil-faget er ektefølt og utbredt. Men snarere enn å konkludere med nedleggelse i avisa, burde et slikt problem først utløse diskusjon om pensum og undervisningskvalitet mellom studenter og emneansvarlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Exphil-motstanderne vender om og om igjen tilbake til at faget hverken er nyttig eller relevant. Den skyhøye strykprosenten er et åpenbart tegn på at vi ikke trenger faget, mener eksempelvis Bærum Unge Høyre. Men å fastslå at det er en årsakssammenheng mellom dårlige karakterer og lav mangel på nytteverdi er en altfor bombastisk slutning. Særlig når dette ikke utdypes i det hele tatt. Argumentasjonen blir for lettvint. Når en setter seg fore forklare mangelen på behov i et fag som skal stimulere til kritisk tenkning og god slutningsevne, er det lurt å sjekke at egne påstander er godt underbygget. I denne sammenheng bør en underbygge hvor stor frustrasjonen faktisk er, og ikke minst vise til eksempler på påviste sammenhenger mellom opplevd nytteverdi og evne til å fullføre et fag.

Å betrakte eget fag med et annet blikk enn det fagmiljøet vender mot seg selv, kan absolutt være nyttig. Fordi det bidrar til bredere kritisk refleksjon. At vi lever i en tid med stadig mer faglig spesialisering, som ExPhil-motstanderne poengterer, er ikke et argument mot ExPhil. Snarere er det omvendt. Ideen om at metodelære, vitenskapsteori og forskningsetikk automatisk sikres best innenfor de ulike fagmiljøets rammer kan sløve oss ned. Det er klokketro på eget fagområdes fortreffelighet og uendelige tilstrekkelighet ExPhil skal være et bolverk mot. En av motstanderne mener det vil være bra om «(...) en fysikkstudent bruke semesteret på de etiske aspektene ved forskning på atomer istedenfor å pugge Descartes».

Men hva om det er nettopp innblikk i Descartes metodelære, eller andre erkjennelses og moralfilosofers ideer om hvordan kunnskap og forskningspraksis som kan gi atomforskningen en etisk og vitenskapsteoretisk overbygning? Å rigge pensum og undervisning på ExPhil slik at alle studenter skal få en slik opplevelse er selvsagt en utfordring. Men nytten ved å nå dette målet er stor nok til at vi ikke skal slutte å prøve. ExPhil på sitt beste skaper nysgjerrige studenter som er bevisst sitt eget studieområdes potensielle skylapper.

Utgangspunktet for ExPhils århundrelange tradisjon er tverrfagligheten som tidligere, og i større grad i utlandet, gjør seg gjeldende på universitetene. ExPhil skal sikre minimum av denne. Samtidig får studentene får et lite innblikk i den fagtradisjonen alle universitetsfagene springer ut fra. Fagene det undervises i på universitetet har ikke oppstått alene, isolert fra hverandre og uten tverrfaglig praksis. Kanskje kan det oppleves urettferdig for en student i pedagogikk eller jus at så mye av pensum på ExPhil er nettopp: Filosofi. Det kan også oppleves urettferdig for en elev i VGS som er veldig glad i engelsk at det er så mye mer undervisning i norsk. Men utdanning er et tilbud, ikke en plikt. Å umiddelbart ikke gripe den direkte nytten i enhver undervisningstime eller enhver pensumtekst, er ikke grunn god nok til å kreve fagets tilintetgjørelse.

Det er rett nok gledelig at det både fra Høyres og FrPs representant er små tilbøyeligheter til å ville diskutere reformering av ExPhil-faget snarere enn nedleggelse og oppsplitting. Hvorfor ikke begynne der? Hvorfor ikke begynne med undervisningsopplegget, forslag til hva en vil ha mer eller mindre av på pensum? Forkjemperne for nedleggelse konkluderer for raskt. Egentlig er nettopp det en smule ironisk.

Å splitte opp ExPhil er ikke riktig medisin om sykdommen er mangel på kritisk refleksjon. Medisinen, gitt den høye strykprosenten er å diskutere hvordan vi, i 2018, kan gjøre et fellesfag for alle bachelorstudenter givende på en slik måte at flere ser den umiddelbare nytteverdien i å fullføre. Jeg tror ikke det er en umulig oppgave. Den krever imidlertid et engasjement fra både politisk og faglig ledelse og ikke minst; studenter fra flere fakulteter enn det humanistiske. Snarere enn å hoppe til den konklusjon at reformering av ExPhil er vanskelig eller umulig, bør vi dvele ved den.