Medisinering av barn

BARNEPSYKIATRI: For ti år siden var det innenfor barnepsykiatrien nesten et tabu å medisinere barn.

DE NEVROPSYKIATRISKE lidelsene med ADHD i spissen har slått ned i barnepopulasjonen med epidemisk kraft. I Sverige har den omstridte psykiateren C. Gillberg anslått at 120 000 barn har nevropsykiatriske lidelser. Psykiateren P. Zeiner anslår at det i Norge finnes 35 000 barn bare med ADHD. Det nye er ikke at barn har lidelser og symptomer, men at disse symptomene nå årsaksforklares biologisk. Nøyaktig som for hundre år siden er det høykonjunktur for biologiske forklaringsmodeller. Den nye «biologismen» forstår ikke barns adferd ut fra sine omgivelser; samfunnet, skolen, familien og egen biografi, men ut fra gener og biokjemi. Hva slags konsekvenser får dette for vår måte å behandle barn på?

DEN MEST iøynefallende konsekvensen er at vi har begynt å medisinere barn i stor skala. Når årsakene til barns problemer blir forstått ut fra gener og biokjemi følger det nesten automatisk at medisinering blir sett på som den mest effektive behandling. Medisinering blir derfor regnet som den primære kuren for flere og flere av barns problemer. For ti år siden var det innenfor barnepsykiatrien nesten et tabu å medisinere barn. Det ble regnet som faglig uforsvarlig å bryte seg inn i barnets utvikling med kjemiske løsninger som ingen visste langtidskonsekvensene av. Dessuten tenkte man at medisinen kuttet forbindelsen til barnets eget følelsesliv, og at det alltid fulgte med bivirkninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DAG ER disse forsiktighetshensyn satt til side uten drøftelse av de etiske dilemmaer som oppstår når vi begynner å medisinere barn. Hvorfor har det humanistiske fagmiljøet akseptert denne forandringen uten protester? Hva er det som får et departement til å skrive under på at vi i tiltagende grad bruker medisinering som primær behandling? Har redselen for ventelister, effektivitetsmålene og den kortsiktige tenkingen også begynt å bestemme hva slags tilbud vi gir til barn med problemer? Nevropsykiatriens gjennomslagskraft henger sammen med nyvinningene vi har sett innenfor genetikk og nevrofysiologi i de siste tiår. Dette henger igjen sammen med den enorme satsingen legemiddelfirmaene har investert i denne forskningen. Det er funnet genetiske årsaker til en rekke legemlige sykdommer. Nevrofysiologien har også påvist at når vi gråter, er sinte, urolige eller ler kan dette måles på et nevrokjemisk nivå. Kortison, MAO, vasopresin, dopamin, adrenalin, oxytocin, serotonin, endorfin er navn på en stadig voksende liste av kjemiske stoffer som utløses av våre opplevelser, styrer våre følelser og medvirker i våre handlinger.

DETTE ER VIKTIG kunnskap. Problemet er at kunnskapen misbrukes og settes inn i en altfor enkel forståelsesramme. Der avansert fysikk nærmer seg de humanistiske vitenskapenes betoning av fortolkning og mangetydighet, ser vi at den nye biologien går et skritt tilbake og blir reduksjonistisk. Talsmennene for den nye «biologismen» utviser derfor ofte en forbløffende uvitenhet om den oppsamlede kunnskap innenfor de humanistiske vitenskaper. Denne nye «biologismen» ville ikke fått så stor gjennomslagskraft dersom den ikke ble støttet av helsedepartementene. Påvisningen av at medisin på kort sikt reduserer symptomer, og dessuten er billigere og enklere enn alternative behandlinger, passer som hånd i hanske i et helsebyråkrati som vil måle og effektivisere behandling av psykiske lidelser. Forstummer ikke her barnas egen stemme i evidenskalkylene?

VI STÅR OVERFOR et paradigmeskifte i forståelsen av barnets lidelse, der den humanistiske visjonen om mennesket skyves i bakgrunnen. Humanismen fortolker et barns uro eller depresjon som et uttrykk for noe barnet sliter med i eget liv. Barnet kan heller ikke forstås atskilt fra sine omgivelser. Slik sett er symptomene livsviktige. De er den eneste måte å uttrykke at noe er vondt og vanskelig på. Første bud er å tilby barnet tid og tålmodighet, slik at kontakt kan oppstå med en lydhør og undrende behandler. Med denne etablerte tilliten vil barnet gjennom lek, fortellinger, drømmer, tegninger og handlinger våge å uttrykke det som virkelig er vondt - og få en mulighet til å gjenvinne de delene av seg selv som har vært såret. I kjernen av den humanistiske visjonen ligger at barnet er et følende og tenkende menneske som må bli forstått ut ifra sin egen historie.

DET ER ÅPENBART hva som forsvinner når den biologiske visjonen av mennesket trer inn på arenaen. Barnet blir ikke lenger tilbudt tid og tålmodighet der tillit og kontakt kan oppstå med et annet menneske. Korttidstenkingen råder grunnen. Tester, utredninger, belønningsskjemaer og ferdigsydde løsninger erstatter interessen for barnets unike indre verden - og alle med lik diagnose får samme behandling. Barnet blir heller ikke møtt av behandlere som er åpne for at dets symptomer også er et speil på mangler og begrensinger ved vårt samfunn, vår skole og familie, og at det nettopp i barnets symptom ligger en kilde til nye tanker og fornyelse av oss alle. Barnet blir isteden diagnostisert, medisinert og sykdomsforklart, mens skole, samfunn og foreldre fremstår som lytefrie.

ER DET VIRKELIG dette vårt samfunn ønsker? Daglig møter jeg ungdom som har blitt medisinert for alminnelige livskriser. Jeg ser barn som blir medisinert for søvnvansker, tvangsymptomer, angst, depresjon og spiseproblemer. Jeg hører om medisineringen av barna på ungdomshjemmene. Svært mange av disse lider ikke av ADHD, men av vond barndom. Medisineringen av ADHD-barn vokser med epidemiske proporsjoner. Jeg ser en skole som blir mindre romslig overfor barns naturlige variasjoner, og mindre tålmodig overfor gutters «ville og barske» uttrykk.

MANGE GANGER kjenner jeg et raseri. Hvordan er det mulig å tro at utredninger, tester, skjemaer og medisiner skal være til hjelp i disse barnas liv? Hvorfor skjærer samfunnet ned flere og flere myke tiltak samtidig som det ønsker å prioritere barns psykiske helse? Hvorfor bevilges det millioner av kroner til medisinsk forskning og abstrakt kompetanseheving, mens kommunene fullstendig mangler bevilgninger til å hjelpe barna der de lever? Er det virkelig blitt slik psykoanalytikeren Julie Kristeva beskriver; at vi lever i et hypereffektivt samfunnsmaskineri som hengir seg til en naiv drøm om liv uten smerte og psykisk arbeid? Med denne drømmen forsvinner også den mangetydige, sårbare, vakre og tidkrevende humanismen. Kanskje vår kultur er den minst frie av alle? Men en pille kan vel også døyve denne bekymringen!