Medisinkritikk

HVA ER MEDISIN? Espen Søbyes anmeldelse «Utflytende legetime» av Edvin Scheis bok «Hva er medisin?» (Dagbladet 3. mars) åpner opp for en viktig samfunnsdebatt. Søbye skriver at man ikke finner så mye fagkritikk i Hva er-bøkene, og gir ellers uttrykk for irritasjon over framstillingen av medisinen som et komplekst fenomen. For Søbye blir dette utenomsnakk og babbel: «Alt skal med, og faget er jo så sammensatt og mangfoldig at du store min.» Fagkritikken vi andre oppfatter i Scheis bok, går altså anmelderen hus forbi.

Søbye bruker spalteplass på å minne oss om den franske encyclopedien som et progressivt element i opplysningstradisjonen: «Hyllesten av den eksakte viten var opposisjonell». Slik kan det nok fortsatt være i en del samfunnssektorer, men neppe i medisinen. De fleste leger er vel enige i at deres yrke krever solid naturvitenskapelig kunnskap, men også bred og solid kunnskap og erfaring på en rekke andre områder. De må forstå og håndtere sine pasienter (menneskekunnskap), og de må hjelpe pasientene innenfor et komplekst helsevesen og arbeidsliv (samfunnskunnskap). Dette mangfoldet reflekteres i ulik grad innenfor legeutdanningene og i offentlig debatt. Ofte er det «den naturvitenskapelige basis» som har fått dominere, ikke minst fordi den har vært sentral for medisinens prestisje.

Når Søbye enkelt og greit forutsetter at medisinen «må sies å være et naturvitenskapelig fag», er det derfor ikke rart at han plages av utenomsnakk og skuffes av mangelen på fagkritikk i Scheis bok. Poenget er at Scheis lavmælte poengtering av legenes og medisinens komplekse hverdag, nettopp er fagkritikk. I forlengelsen står her spørsmålene om hvilken retning vi – legene, vitenskapen, pasientene, samfunnet – ønsker at medisinen skal ta i framtida.

Ønsker vi mer effektiv medisinsk teknologi, eller ønsker vi mer menneskekunnskap på legekontorene? Svaret vil ofte være «ja takk, begge deler». Dersom vi imidlertid tar innover oss at faget er så «sammensatt og mangfoldig at du store min», innser vi at ny teknologi og menneskekunnskap noen ganger står i konflikt med hverandre, og at de begge kan være en utfordring til de økende kostnadene i helsevesenet. Det er derfor noen leger og helseteoretikere prøver på famlende vis å diskutere «den gode død». Dette spørsmålet er altfor vanskelig til at Søbye tilfører det noe med sine lettvinte kommentarer, utover et velkomment angrepspunkt for en viktig debatt. Dette siste skal han ha takk for.